Jeg hater å ha skrivesperre, særlig når alt jeg ønsker i verden er å la poesi gli gjennom fingrene og la de danse som en lek over tastaturet. Det skjer imidlertid ikke nå. Jeg har en kolossal sperre på størrelse med en tennisball i hodet og total skjelving, mer enn normalt, pga en liten overdose kaffe i systemet.
Altså, alt legger seg imot at det jeg skal skrive blir perfekt og elegant.
Men ord kommer. Klumsete ord, som jeg antakelig kommer til å slette allikevel, fordi jeg liker det perfekte og kun det perfekte. I alle fall når jeg skal stå for ordene.
Ironisk nok er det denne konstante jakten på det perfekte som gjør livet mitt til kaos.
Kontrasten på Hilde- utvendig og Hilde-innvending er absurd. Hadde jeg sett ut utvendig som jeg gjør innvendig, om du ser bort fra de åpenlyse indre, blodige kroppsdeler, så hadde jeg nok sett mer kaospreget ut enn jeg gjør til hverdags. Som en streng i konstant spenning.
For meg er mat den ultimative bufferen når det kommer til angst. Jeg har brukt denne trygge bufferen så lenge jeg kan huske. Helt ned til barneskolealderen og det begynner å bli en hel del år siden, nå i disse tider hvor jeg nærmer meg tretti år.
Altså i ca to/tredjedel av livet mitt har mat blitt brukt som buffer mot kaos, engstelse og følelser. Trist. Ingen andre ord er mer dekkende.
Frem til nå.
Jeg er blitt immun. Mat fungerer rett og slett ikke lenger. Når jeg spiser denne sjokoladen blir jeg kvalm. Thats it. Anti-klimaks.
Alle disse motbydelige tingene som vi kaller følelser ligger fortsatt rett under overflaten og truer mitt lille vett. Ikke i det hele tatt døyvet av maten, som så fint har fjernet sånne plager tidligere.
Jeg er ikke helt sikker på at jeg ønsker denne nye oppdagelsen helt velkommen.
Behovet for spiseforstyrrelsens styrke når jeg blir tvunget til å håndtere hverdagen, som unnskyldning når ting går galt og som trygghet når ting blir kaos, er endeløs.
Min spiseforstyrrelse har vært min beste følgesvenn siden ungdomsskolen, kanskje tidligere.
Denne plutselig følingen gir meg maur i blodet.
Nå har jeg sittet stille i kanskje en time og nå er denne stille-sitte-stunden over snart kjenner jeg.
Når mat ikke lenger fungerer til kaosmestring. Hva gjør jeg da?
Jeg liker ikke kaos. Kaos er ikke min venn, men allikevel våkner jeg hver dag til ny kaos.
Hvis det er sånn at å bli frisk fra spiseforstyrrelse vil sende meg med hodet og ræva i en kaosverden, da vet jeg ikke om jeg vil bli frisk.
Ville du?
(Hilde i /iks KK- nummer 2/2011).
Å,som jeg ønsker å oppleve den altoppslukende sukkerrusen...bare en siste gang.
Farvel liksom.
Soundgarden – Black Hole Sun
Isobel Campbell – Hawk
"Og tusen takk for en veldig god tekst! Du er veldig god til å skrive om alvorlige og vonde ting på en morsom (kan jeg bruke ordet ironisk?) måte! Merker at jeg sitter og smiler, samtidig som du gir meg noe å tenke på. Og det tenker jeg at kan være en veldig god måte for mange av de som leser KK å nærme seg disse vanskelige tankene på. Så jeg er veldig glad du trosset skrivesperren!" S
Altså, alt legger seg imot at det jeg skal skrive blir perfekt og elegant.
Men ord kommer. Klumsete ord, som jeg antakelig kommer til å slette allikevel, fordi jeg liker det perfekte og kun det perfekte. I alle fall når jeg skal stå for ordene.
Ironisk nok er det denne konstante jakten på det perfekte som gjør livet mitt til kaos.
Kontrasten på Hilde- utvendig og Hilde-innvending er absurd. Hadde jeg sett ut utvendig som jeg gjør innvendig, om du ser bort fra de åpenlyse indre, blodige kroppsdeler, så hadde jeg nok sett mer kaospreget ut enn jeg gjør til hverdags. Som en streng i konstant spenning.
For meg er mat den ultimative bufferen når det kommer til angst. Jeg har brukt denne trygge bufferen så lenge jeg kan huske. Helt ned til barneskolealderen og det begynner å bli en hel del år siden, nå i disse tider hvor jeg nærmer meg tretti år.
Altså i ca to/tredjedel av livet mitt har mat blitt brukt som buffer mot kaos, engstelse og følelser. Trist. Ingen andre ord er mer dekkende.
Frem til nå.
Jeg er blitt immun. Mat fungerer rett og slett ikke lenger. Når jeg spiser denne sjokoladen blir jeg kvalm. Thats it. Anti-klimaks.
Alle disse motbydelige tingene som vi kaller følelser ligger fortsatt rett under overflaten og truer mitt lille vett. Ikke i det hele tatt døyvet av maten, som så fint har fjernet sånne plager tidligere.
Jeg er ikke helt sikker på at jeg ønsker denne nye oppdagelsen helt velkommen.
Behovet for spiseforstyrrelsens styrke når jeg blir tvunget til å håndtere hverdagen, som unnskyldning når ting går galt og som trygghet når ting blir kaos, er endeløs.
Min spiseforstyrrelse har vært min beste følgesvenn siden ungdomsskolen, kanskje tidligere.
Denne plutselig følingen gir meg maur i blodet.
Nå har jeg sittet stille i kanskje en time og nå er denne stille-sitte-stunden over snart kjenner jeg.
Når mat ikke lenger fungerer til kaosmestring. Hva gjør jeg da?
Jeg liker ikke kaos. Kaos er ikke min venn, men allikevel våkner jeg hver dag til ny kaos.
Hvis det er sånn at å bli frisk fra spiseforstyrrelse vil sende meg med hodet og ræva i en kaosverden, da vet jeg ikke om jeg vil bli frisk.
Ville du?
(Hilde i /iks KK- nummer 2/2011).
 |
| Månelyst på vei ut av Oslo på onsdag. |
Farvel liksom.
Soundgarden – Black Hole Sun
Isobel Campbell – Hawk
"Og tusen takk for en veldig god tekst! Du er veldig god til å skrive om alvorlige og vonde ting på en morsom (kan jeg bruke ordet ironisk?) måte! Merker at jeg sitter og smiler, samtidig som du gir meg noe å tenke på. Og det tenker jeg at kan være en veldig god måte for mange av de som leser KK å nærme seg disse vanskelige tankene på. Så jeg er veldig glad du trosset skrivesperren!" S
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar