I morgen skal jeg til legen og snakke om følelser. Det er nemlig noe du må gjøre når du har spiseforstyrrelse.
Jeg liker ikke å snakke om følelser.Når jeg føler noe,positivt som negativt, da spiser jeg. Det liker jeg bedre,men jeg tror ikke jeg får spise på legens kontor, så jeg må vel prate.
Nå for tiden føler jeg at jeg er blitt tykk,noe jeg tenker kan ha en direkte sammenheng med spisingen min. Da prøver jeg å la være å spise.Det fungerer også når jeg skal fortrenger føleser. Da blir folk sure.Det føles merkelig når folk blir mer sur om jeg ikke spiser enn når jeg dytter i meg en kilo sjokolade.Jeg tenker at det er to sider av samme sak og at det uansett ikke er sunn fisk med potet og raspa gulrøtter.Du vet,sånn fornuftig mat som disse folkene hadde likt at jeg spiste.
Noen føleser er deilige.Som når jeg er forelska.Det er jeg nå. Forelskelse er gøy men svært skummelt. Deilig,kiler-i-magen-skummelt liksom. Veldig anderledes skummelt enn da jeg gikk hjem fra C i mørket i går. Jeg blir sur når jeg ikke får lov til å gjøre noen av tingene jeg liker best her i verden. Det å gå ute i høstmørket med musikk i ørene og nyte en halvtime vekk fra verden for eksempel. Sånn kan jeg nemlig ikke gjøre i Oslo for da tror noen mennesker at de kan voldta meg og ta alle pengene mine.
Fordi alle absolutt skal gå på lavkarbo-dietten for tiden,mote liksom,så har spiseforstyrrelse fått mye dekning i media-Norge. Jeg liker det. Spiseforstyrrelse skal ikke være tabu. I mitt tilfelle er spiseforstyrrelse en måte for meg å kontroller noe i et samfunn som krever mye mer av meg enn hva jeg kan tilfredsstille.
Teite samfunnet,teite tabloider som skal presse oss opp i trynet hva slags kropp samfunnet vil vi skal ha.Teite meg som lar meg selv bli påvirket.
Faen ta.
En dag skal jeg kunne se meg selv i speilet og tenke at jeg er fornøyd med meg selv akkurat slik jeg er. For sånn er det nemlig.Jeg er meg,ingen gjør en bedre jobb som "meg" enn "meg"selv og en dag skal det være nok.Jeg skal ikke lenger straffe meg selv fordi jeg ikke ser ut som en modell.
Jeg kan bli frisk og jeg skal bli frisk!Jeg må bare gi meg selv den tiden jeg trenger for å komme dit først,for det krever at jeg avslutter et vennskap som har vart i tyve år.Et vennskap med bestevennen min; spiseforstyrrelsen.
IKS i oktober;
http://iks.blogg.no/1317675762_dette_skjer_i_iks_i_o.html
Jeg liker ikke å snakke om følelser.Når jeg føler noe,positivt som negativt, da spiser jeg. Det liker jeg bedre,men jeg tror ikke jeg får spise på legens kontor, så jeg må vel prate.
Nå for tiden føler jeg at jeg er blitt tykk,noe jeg tenker kan ha en direkte sammenheng med spisingen min. Da prøver jeg å la være å spise.Det fungerer også når jeg skal fortrenger føleser. Da blir folk sure.Det føles merkelig når folk blir mer sur om jeg ikke spiser enn når jeg dytter i meg en kilo sjokolade.Jeg tenker at det er to sider av samme sak og at det uansett ikke er sunn fisk med potet og raspa gulrøtter.Du vet,sånn fornuftig mat som disse folkene hadde likt at jeg spiste.
Noen føleser er deilige.Som når jeg er forelska.Det er jeg nå. Forelskelse er gøy men svært skummelt. Deilig,kiler-i-magen-skummelt liksom. Veldig anderledes skummelt enn da jeg gikk hjem fra C i mørket i går. Jeg blir sur når jeg ikke får lov til å gjøre noen av tingene jeg liker best her i verden. Det å gå ute i høstmørket med musikk i ørene og nyte en halvtime vekk fra verden for eksempel. Sånn kan jeg nemlig ikke gjøre i Oslo for da tror noen mennesker at de kan voldta meg og ta alle pengene mine.
Fordi alle absolutt skal gå på lavkarbo-dietten for tiden,mote liksom,så har spiseforstyrrelse fått mye dekning i media-Norge. Jeg liker det. Spiseforstyrrelse skal ikke være tabu. I mitt tilfelle er spiseforstyrrelse en måte for meg å kontroller noe i et samfunn som krever mye mer av meg enn hva jeg kan tilfredsstille.
Teite samfunnet,teite tabloider som skal presse oss opp i trynet hva slags kropp samfunnet vil vi skal ha.Teite meg som lar meg selv bli påvirket.
Faen ta.
En dag skal jeg kunne se meg selv i speilet og tenke at jeg er fornøyd med meg selv akkurat slik jeg er. For sånn er det nemlig.Jeg er meg,ingen gjør en bedre jobb som "meg" enn "meg"selv og en dag skal det være nok.Jeg skal ikke lenger straffe meg selv fordi jeg ikke ser ut som en modell.
Jeg kan bli frisk og jeg skal bli frisk!Jeg må bare gi meg selv den tiden jeg trenger for å komme dit først,for det krever at jeg avslutter et vennskap som har vart i tyve år.Et vennskap med bestevennen min; spiseforstyrrelsen.IKS i oktober;
http://iks.blogg.no/1317675762_dette_skjer_i_iks_i_o.html
Bra innlegg! håper samtalen med legen gikk bra og at du kunne få litt utløp av følelsene dine der sånn at du slipper å bruke maten i like stor grad :-) Fordi du fortjener ikke å ha det sånn. Samfunnet er blitt helt sprøtt og til tider gir det oss en enorm følelse av at vi aldri blir bra nok! Jeg har veldig tro på å si noe positivt til seg selv hver eneste dag i speilet :)
SvarSlettTja. Det gikk greit,men jeg tror ikke det hadde gjort stor skade å sende denne legen på et kurs om spiseforstyrrelser. Hun lirer av seg ting som virker helt bak jordet. Du ser at hun ikke skjønner bæret.Takk for koselige ord<3
SvarSlett