Hver uke pakker jeg og min gode venninne sekken og drar ut i den store,vide verden for å bade.
Ikke inne som de fleste andre fornuftige mennesker ville gjort på denne tiden av året. Men ute.
Ute i vann,i natur,med fisken og høsttåken. Oss to og sekkene våre,hvor innhold er rene klær,undertøy,badematte,badesko og en god dose galskap.
I dag var intet unntak,dog litt anderledes. I dag skulle vi bade i et lite tjern,på Skjetten, med andre isbadere.
Ukjent vann,ukjent sted og i mørke svarte svarten.
Små,stille vann blir kaldere om vinteren,logisk nok,enn de litt større vannene som konstant får tilførsel av vann fra andre vann og hele tiden er i bevegelse. Dette vannet var mye,mye,mye kaldere enn vi har vært vant med fra tidligere.
Iskaldt vann biter og når vann biter,da kan man nesten kjenne hvordan blodet i kroppen på sekunder forflytter seg vekk fra armer og ben,for å beskytte de vitale organene i kroppen.
Ganske fascinerende. Jeg liker de vitale organene mine. Særlig leveren når jeg drikker fancy øl og nyrene når den fancye ølen skal forlate kroppen min igjen. Jeg drakk ikke øl nå da.
Ingenting av blodet mitt strømmet opp til hjernen min for å beskytte den. Det er jeg overbevist om. Krympet tror jeg og hjernen min gjorde,sånn som enkelte ting krymper i vann, for det finnes ingen annen forklaring på badelogikken min i dag.
Isbademerket får du etter å ha badet to ganger iløpet av vinteren. En gang før jul og en gang etter jul,senest i april. Hver gang må du svømme tre tak.
I dag svømte jeg fire tak vekk fra land. Vekk fra land!
Så istedenfor å komme seg kjapt uti vannet,svømme og komme seg opp igjen på land,så plasket jeg rundt i timer,eller sekunder om du vil(tid er relativt) for finne fast underlag igjen. Det var iskaldt,desperat og huden min hadde for lengst dovnet bort.
Og det er her hjernekrympegalskap-teorien min slår inn.
Jeg vil nemlig gjøre det igjen. Og igjen,igjen og igjen. Det var gøy,gøy,gøy.
Men jeg vil svømme motsatt vei, mot land.
Så om noen der ute sitter med utstyrstips eller badestedtips(helst på Romerike),så skrik ut:D
Årets mål er å krympe vekk et stykk hjerne og herde seg selv så mye at sommer-Norgebading blir nesten litt badestamp-opplevelse.
Og poenget med dette blogginnlegget var at jeg syns det hadde vært helt grusomt om verden hadde gått videre uten å få vite om denne nervepirrende og karakterstyrkende opplevelsen fra mitt liv,så værsågod;)
Lev vel i den viten at du nå vet noe om meg som du ikke har noe nytte av å vite og som kommer til å brenne seg fast i din underbevisthet i evig tid.
Isbading 19.11.2012:check.
Ikke inne som de fleste andre fornuftige mennesker ville gjort på denne tiden av året. Men ute.
Ute i vann,i natur,med fisken og høsttåken. Oss to og sekkene våre,hvor innhold er rene klær,undertøy,badematte,badesko og en god dose galskap.
I dag var intet unntak,dog litt anderledes. I dag skulle vi bade i et lite tjern,på Skjetten, med andre isbadere.
Ukjent vann,ukjent sted og i mørke svarte svarten.
Små,stille vann blir kaldere om vinteren,logisk nok,enn de litt større vannene som konstant får tilførsel av vann fra andre vann og hele tiden er i bevegelse. Dette vannet var mye,mye,mye kaldere enn vi har vært vant med fra tidligere.
Iskaldt vann biter og når vann biter,da kan man nesten kjenne hvordan blodet i kroppen på sekunder forflytter seg vekk fra armer og ben,for å beskytte de vitale organene i kroppen.
Ganske fascinerende. Jeg liker de vitale organene mine. Særlig leveren når jeg drikker fancy øl og nyrene når den fancye ølen skal forlate kroppen min igjen. Jeg drakk ikke øl nå da.
Ingenting av blodet mitt strømmet opp til hjernen min for å beskytte den. Det er jeg overbevist om. Krympet tror jeg og hjernen min gjorde,sånn som enkelte ting krymper i vann, for det finnes ingen annen forklaring på badelogikken min i dag.
Isbademerket får du etter å ha badet to ganger iløpet av vinteren. En gang før jul og en gang etter jul,senest i april. Hver gang må du svømme tre tak.
I dag svømte jeg fire tak vekk fra land. Vekk fra land!
Så istedenfor å komme seg kjapt uti vannet,svømme og komme seg opp igjen på land,så plasket jeg rundt i timer,eller sekunder om du vil(tid er relativt) for finne fast underlag igjen. Det var iskaldt,desperat og huden min hadde for lengst dovnet bort.
Og det er her hjernekrympegalskap-teorien min slår inn.
Jeg vil nemlig gjøre det igjen. Og igjen,igjen og igjen. Det var gøy,gøy,gøy.
Men jeg vil svømme motsatt vei, mot land.
Så om noen der ute sitter med utstyrstips eller badestedtips(helst på Romerike),så skrik ut:D
Årets mål er å krympe vekk et stykk hjerne og herde seg selv så mye at sommer-Norgebading blir nesten litt badestamp-opplevelse.
Og poenget med dette blogginnlegget var at jeg syns det hadde vært helt grusomt om verden hadde gått videre uten å få vite om denne nervepirrende og karakterstyrkende opplevelsen fra mitt liv,så værsågod;)
Lev vel i den viten at du nå vet noe om meg som du ikke har noe nytte av å vite og som kommer til å brenne seg fast i din underbevisthet i evig tid.
Isbading 19.11.2012:check.
Dere er gærne. Og tøffe! Men mest gærne.
SvarSlett<3