Noen ord fra det lokale biblioteket.

Jeg sitter på det lokale biblioteket og søker etter jobb.
Jobbmarkedet er tøft for tiden og jeg vil bare jobbe,gjøre noe,spille en rolle, være en del av samfunnet.
Om jeg så må vaske doer til det ligger bæsj opp etter armene mine. Det er ikke nøye.
Vi får sikkert arbeidshansker.

Det er og en halv barnehage på ekskursjon her,som snakker sammen og det mener vist damen som har de med at ikke er lov, så da hysjer hun på de.
Jeg spretter minst tre meter opp i lufta og dør litt hver gang hun hysjer. Jeg hater hysjing.
Hysjing er så "last century".

Jeg har vært på nav igjen og skravlet. Føler meg flink. Brukte telefonen der,i et glassbur, for å snakke med andre mennesker på andre nav-kontor,som snakket til meg på en fornuftig, men pedagogisk måte.
Plutselig ble jeg fire år.
Og jeg har vært hos politiet for å stresse etter vandelsattesten min som aldri kom i posten.
De sa de skulle sende den på nytt etter at jeg knyttet neven,ble rød i fjeset og bannet på samisk.
Hurra for alle samer som har nasjonaldag i dag. LIHKKU BEIVVIN;) (Smooooth ikke sant? Hvordan jeg så elegant la inn en liten gratulasjon i blogginnlegget mitt).
Det var løgn,jeg knyttet ingen never og bannet på samisk,men jeg ble rød. Jeg blir alltid rød i kravsituasjoner.
Som en fjortiss.

Selvfølelsen min og selvtilliten min henger sammen på et absolutt lavnivå for tiden. Jeg skulle ønske jeg kunne ta en pause fra mitt eget hode,ta et skritt tilbake og se på livet mitt fra et annet perspektiv.
Finne ut hvordan jeg som utenforstående kunne gi meg selv noen tips,uten å plages med mitt eget overtenkende emosjonelle hode i prosessen?
Om jeg hadde vært en oppfinner,så ville det absolutt vært en oppfinnelse jeg ville ha investert i. Eller som superhelt,så hadde det vært drømmekraften min,evnen til å hjelpe folk til å se seg selv utenifra for å dra frem potensiale de selv ikke er istand til å se.

Det som ikke dreper meg,gjør meg sterkere,- og jeg ligger i det minste ikke i en seng et sted,under en tung dyne og trøstespiser sjokolade i ulike former og størrelser og det er noe egentlig kroppen min vil at jeg skal gjøre. Det er jo sånn jeg egentlig reagerer på fysisk og psykisk motgang, å overspise, i alle år,siden ungdomsskolen. Jeg kjenner behovet,men jeg gjennomfører ikke.
Jeg kjenner meg sterk,sterkere,bedre...Tryggere,men på vaglete grunn.
Ting vil bli bedre,selv om det ikke føles sånn ut akkurat nå, og kaffen min kan ingen ta fra meg. Der det finnes kaffe,finnes håp.

Helt til slutt vil jeg gjerne sitere en av mine favorittmennesker på denne kloden.
"Vi setter for store krav til oss selv og våre omgivelser, så store at de aldri kan nås. En god resept på et godt liv er å gi litt mer faen, sier professor i sosialmedisin, Per Fugelli"

Og en link til videoen hvor Alexander Gamme finner uventet godteri når han er ute på verdens lengste skitur. Det mine damer og herrer, er ekte glede.
http://www.youtube.com/watch?v=vC8gJ0_9o4M