Et savn

For et år siden, på torsdag, døde faren til ei barndomsvenninne etter kort tid i sykeleie,av kreft.
Det gikk så fort.
Han fikk beskjeden om sykdommen i august året før og etter  fem måneder med oppturer
og nedturer, måtte han tilslutt gi tapt for kreftens onde klør. Bare seksti år ung.
Nå, et helt år senere,har det fortsatt ikke gått opp for meg at han er borte.

Det er urettferdig.
Han var en bra mann som elsket familien sin og som i det små hadde begynt å glede seg til pensjonisttilværelse på campingen, etter flere tiår ute i arbeidslivet.
Det er ikke sånn det skal være. Hvorfor skulle han ikke få lov til å nyte det, til å oppleve å fly rundt på campingen med barnebarna sine,til å leve og bli gammel?
Det går ikke en dag uten jeg tenker på deg,tenker på familien din,tenker på hvor mye du er savnet,tenker på døden og hvor skremmende den er.

For alle oss som klager over livet, som ikke ser skogen for bare trær. Dette burde være en liten oppevåkner. Nyt dagen i dag, for du har ingen løfter om en ny dag i morra.
Hvil i fred John!

Året som gikk.Hultert i bultert.Kun for spesielt interesserte.

Takk for i fjor folkens. Dere er fantastisk!

Glad i dere alle som en!