Fifty shades of gray...Sånn,type,naturen på en grå og kjølig høstdag.

Den tiende september,i år, kjører en kremfarget,gammel Volvo inn på en,så godt som,tom parkeringsplass i Lørenskog. Grusen spruter rundt bilens nye,vitale dekk og gjør helheten på den regntunge,gråe høstdagen komplett.
To berter åpner bildørene og bader omgivelsene i de pompøse tonene til Gloria Gaynors "I will survive", i noen sekunder før motoren kveles og musikken blir erstattet av lav mumling og smånervøs latter.
Joggeskodekkede ben subber bort til utedoen, som er plassert der for de gjestene som vanligvis ville henge på et slikt sted,med preferanser om henging på tidspunkter hvor det i utgangspunktet er særdeles mye varmere.
Jentene ler igjen og filosoferer over hvor suspekt det hele må se ut for den tilfeldige forbipasserende.
Men ingen fare,etter kort tid åpner dodøren seg og to badedraktkledde damer stiger ut.
(Vi kan nemlig kalle oss damer,vi har fyllt tredve.)
Her skal det bades,i Langvannet,i september,i regnet. Og allerede i gresset på vei ned til vannet, er føttene blitt så godt som iskalde. Til og med de badeglade gjessene,som vanligvis og bader her,har innsett sitt nederlag og forsvunnet mot varmere strøk.
Hjertet hamrer,adrenalinet pulserer i årene og...,ånei,noen sitter på brygga.
Faen.
En ting er å bade i et vann som er så kaldt at det krever alt en har av kroppens kvinnekraft for å fullføre.
En annen ting er å ha publikum.
Men nå er det for sent å snu.
Badeskoene er den første delen av meg som møter den mørke kulda,men så går det fort. Vass,vass,vass...konsentrert om å komme seg uti,svømme de tre svømmetakene som kreves og komme seg opp på land igjen. Også var det dette med pusten. Husk å pust,gå,pust,gå.
A. er allerede kommet seg under og hyler latterfullt mens hun svømmer seg opp mot land igjen.
Faen,hun vant igjen.
Jeg slutter å tenke,forsvinner under overflaten med overkroppen,skuldre og nakke.
"Kaldt,kaldt,kaldt", det er de eneste tankene som flyr gjennom den ,noe sjokkerte, hjernen min og iløpet av sekunder svømmer jeg de tre obligatoriske frosketakene min febrilsk. Som om det sto liv på spill, iallefall akkurat da, føltes det sånn.
Lufta er varm i forhold til temperaturen på vannet og slår mot meg idet jeg reiser meg og forsøker å vasse meg opp mot land.
Men de tunge badeskoene nekter meg å gå og tynger beina mine mot den gjørmete bunnen og jeg løfter opp masse vann i skoene for hvert steg jeg tar.
De sekundene jeg bruker opp av vannet føles like lange som minutter.

Endelig på land,hvor håndkle og varme klær blir våre kjæreste venner, går praten lett rundt de siste minutters hendelser,tilskuerne går, og vi kommer frem til en felles konklusjon. Det var i grunnen ikke SÅ dødskaldt og om fem dager begynner isbadesessongen. Det finnes ingenting i verden som kan hindre oss i å gjennomføre vår veldige iskalde badeplan. Det blir vi  enige om mens vi trasker opp til den varme bilen,med den inspirerende musikken,som skurrer nostalgisk rundt i en kassettspiller,hvor den vanlige mannen i gata ville plassert stereoanlegget sitt. Kanskje med en bluetoothdings?

Vi gleder oss allerede til neste bad tenker vi begge mens blodsirkulasjonen koker i årene våre og gir en deilig følelse av at en virkelig lever.

XOXO

Published with Blogger-droid v2.0.9