NSB- En moderne smittekilde?

Jeg lurer på hva disse menneskene løper fra, alle disse medløperne på møllene til SATS?Hva de tenker på, drømmer om og forbanner etterhvert som smertene øker i bein,skuldre og lunger.
Jeg beundrer de som løper i lange strekninger om gangen,i mangfoldige minutter, og allikevel ser ut som de flyter avgårde.Som om de ikke trenger å anstrenge seg for å løpe og ignorerer at kroppen blir sliten,tung og vinglete. Det er iallfall sånn jeg merker at jeg begynner å bli sliten,jeg begynner vingle når jeg løper fordi jeg er så opptatt av å holde rak rygg. Men det gjelder generelt i hverdagen og. Jeg vingler mye og en direkte konsekvens av dette er et stykk Hilde med fjeset eller knærne smadret mot asfalten. Jeg kan faktisk stå i ro,ikke bevege en muskel,og allikevel tippe over ende. Mamma tror at jeg mangler fot-til-håndkoordinasjon. Det er godt mulig,ikke vet jeg,det eneste jeg vet er at jeg mangler følelser i huden på enkelte steder på begge knærne og at jeg ikke ble født sånn.

I dag var det tungt for meg på SATS og etter den første intervallen på fire minutter besto motivasjonen min av ren "messing". "Fin rumpe,stramme lår" gikk som en ødelagt plate gjennom hode mitt,på repeat, i tre gange fire minutter med løping.Og stemmen hadde nordnorsk dialekt og hørtes ut som Kristin. Merkelig hva, Kristin? Det og min fullstendige oppegående stahet var det eneste som hindret meg i å gi opp i dag og. På mandagen tok jeg den helt ut og løp kun i fire minutter,styrketrente litt mage og rygg og avsluttet det hele med en lat  fem minutters vandring før jeg kastet inn håndkleet. Skuffende, men det var så hardt. Orket nesten ikke løfte på bena engang. Noen ganger er det bare slikt som skjer,men heldigvis har man de dagene hvor treningen glattere enn det normale og.
Her tenkte jeg at jeg skulle sitere en veldig viktig person,rundt livet som berg-og dalbane,men jeg er for lat.Gidder ikke.

I dag er det onsdag og åpen kveld på IKS.Jeg skal lage påskepynt,fine blomster av gul papp. Det tror jeg blir en fin pynt til vinduet.
http://www.iks.no/tilbud/apen-kveld/
Også skal jeg drikke masse vann,en drøy dose kaffe og spise en skive brød mens jeg venter. Jeg har nemlig fått vondt i halsen og tenker at det er fordi jeg har sittet så mye på tog de siste tre dagene. NSB- En moderne smittekilde? Det er iallfall min mistanke så lenge de velger å ta tyve kroner i betaling for en knøttliten kaffe.
Jeg vil dele noen linker med dere og jeg syns dere skal lese de. Det vet jeg dere klarer når dere har lest dere helt til bunnen av denne bloggen.
http://www.aftenposten.no/nyheter/sport/article4092091.ece
http://blogg.aftenposten.no/arntzen/2011/04/10/bli-med-a-trygge-oslos-gater/ (Hvem blir med?)
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article4091643.ece
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostafjells/telemark/1.7592402
Men mest av alt vil jeg sette meg på toget tilbake til Lillehammer for det er slik en fin by altså.

Den røde tråden

Skriveånden har kommet over meg.
Det klør i fingertuppene, det klirrer i tastaturet og det rasler i hodet, men ingenting kommer ut.
Jeg har lyst til å skrive noe dypt, noe inspirerende, noe bra...
Ingenting.
Jeg skylder på dottene. Jeg har en i øret og en i hodet som gjør at alt som ikke er slim,sperres inne.
For snørr og tårer renner.Der er ingen sperrer.
Jeg er syk. Ikke sånn febersyk, men sånn syk at jeg "svimer" av etter tre trappetrinn for lungene mine er tette og sånn syk at det ene øret mitt er fullstendig tett.
Jeg føler meg gammel.Dårlige lunger og elendig hørsel. Er dette et fremtidsbilde av hva jeg kan forvente meg når jeg en gang blir pensjonist?
Jeg er heller ingen kosejente når jeg havner i en sånn "sykesituasjon". Faktisk blir jeg veldig asosial, munnrapp og frekk. Nesten som i fylla.
Kø er foreksempel veldig uheldig når jeg er i sånn form. Iallfall når det står tre bak disken, to av de gjør ingenting og køen foran deg er fire meter lang.
Eller når jeg må låse opp porten med min nøkkel for jeg kom først opp trappa og jeg faktisk ikke klarer stå stødig nok til å få dyttet inn nøkkelen i nøkkelhullet, før det går opp for meg at jeg sjangler med feil nøkkel.
Akkurat som i fylla.

Nå ligger jeg her i senga.Delvis hyper og delvis tørst,men for lat til å stå opp for å finne meg litt vann. Den verste type av ambivalenthet.
Dessuten tenker jeg for mye, og tanker er ikke alltid bra.
Heldigvis,hvis du hører på Descartes, jeg tenker,derfor er jeg.Såvidt iallfall.
Krig,fred,religion og politikk og sånn.

Jeg hater skrivefeil.Hos andre, men særlig hos meg selv.Det er derfor jeg leser korrektur minst tusen ganger før jeg blir fornøyd.
Orddeling folkens. Kom igjen.
Og/å?
Jeg forventer ikke det perfekte, men når den samme feilen går om og om igjen, se den.
Prøv å les litt korrektur på det du skriver. Rettskriving er faktisk ikke det verste som finnes, så hvorfor ikke lære seg det først som sist.
Den røde tråden.
For det verste som finnes er må jo være å åpne dolokket og finne rotter på svømmetur i din egen do.
Det har faktisk ikke skjedd meg, men jeg har tenkt tanken hver gang jeg har løftet dolokket for å gjøre mitt fornødende. Det har vært en kald vinter og rotter som oss mennesker vil og være varme på bena. Rotter er og kjent for å komme seg inn på steder hvor rotter ikke hører hjemme.
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3463275.ece
Hva gjør du om du finner noe sånt i do?
Dolokket står iallfall ikke oppe hos oss når vi ikke er hjemme for å si det sånn.

Nei,nok tenking.
Hurra for nett-tv,nett-aviser og andre hjernedøde ting på nett, som kan fortrenge det jeg har av tanker.
Og for Dag Sørås.
Og for at jeg nå har lest dette blogginnlegget hundre ganger, blir fortsatt ikke fornøyd men lar det være med.
Arg og god bedring til meg selv.

Ivar Skippervold – Jeg Er Syk