salsadressing?

Med tomme, linjerte ark og nyinnkjøpte kulepenner sitter jeg på en lokal kafé og lar mylderet med stemmer trenge gjennom bevistheten min.
Det er mumlende stemmer, men ingen ord.Ingen mening. Og jazz-musikk.
Jeg venter på ei venninne, men hun kommer ikke enda, så jeg skal spise en hamburger mens jeg venter.
På menyen sto det at hamburgeren skulle serveres med husets dressing, men jeg vil heller ha salsadressing.
Aller helst vil jeg krype sammen i fosterstilling og sove.
Det føles snodig på en måte, å sitte sånn, offentlig på en kafé og skrive. Sårbart på en måte.
Dessuten begynner jeg å få krampe i armen. Datamaskinen og deres taster har muligens ødelagt "skriv-med-penn"-muskelen min.
Hvem vet? Kanskje vi står foran en liten utvikling i evolusjonen her?

Jeg ser ut som en gris når jeg spiser.Hamburgeren består av flere lag med grønnsaker, et stykke massivt kjøtt og de ser nok helst at jeg spiser burgeren med bestikk.
Jeg nekter. Hamburgere er skapt for å nytes på en mest mulig grisete måte.
Før spiste jeg ikke grønnsaker. Jeg ser for meg at denne hamburgeren hadde vært enklere å spise på den tiden.
Og jeg skriver mellom tyggene, kanskje de som jobber her tror at jeg er en matkritiker.  Får jeg maten gratis da?
I så fall vil hamburgeren få terningkast fem. Det var jo ingen salsadressing.

Hjelp,det strikker

Siden den dumme Spoti"fyen" ikke vil spille mer enn en sang om gangen og jeg liker å høre på musikken på skikkelig anlegg, så sitter jeg på en pinnestol og strikker. Kort vei til pc. Latskap;lenge leve.

Tre timer brukte jeg på prosjektet.
Sjokkert?


Alexandra strikker og.

Sokker til meg. Juhu

Når Alexandra er på besøk, må vi dra på kafe.
Så vi dro på kafe.

Vømmøl Spellmannslag – Det E Itjnå Som Kjem Tå Sæ Sjølv