Stakkars,stakkars selvforskyldte skadede, dumme meg.

For hvert steg jeg tar så gruer jeg meg til foten treffer underlaget. Beinhinnebetennelsen har gjenoppstått til det fulle etter løping på mølle tidligere i dag og vandring på Oslos harde asfalt i kveld. Faen. Jeg tenkte for meg selv da jeg løp at "dette er nok ikke lurt".Beina gjorde allerede vondt etter skogsturen i går og vi vet alle hva det betyr.Elipsemaskin og styrketrening resten av uka og muligens neste uke. Jeg hater elipsemaskinen,den krever bevegelse av flere kroppsdeler på en gang,tenking og de er plassert foran tv...om noe er morsomt da,så klarer jeg ikke å trene.Multitasking når det kommer til kombinasjonen le og trene er jeg dårlig på.Jeg klarer nemlig ikke å stå oppreist når jeg ler.Jeg som endelig har begynt å løpe på en avslappet måte og fått jobbet inn litt god løpeteknikk burde jo streng tatt ikke være overrasket over at beina svikter.Karma,Mazel tov,Murphy`s law...
Hvem sitter med vidunderkuren?Hvordan bli kvitt beinhinnebetennelsen,sånn om du ser bort fra hvile?Bare tanken på å vandre på asfalt igjen er på kanten til ulevelig.Stakkars,stakkars selvforskyldte skadede, dumme meg. Hvorfor skal tanken på å løpe alltid være så veldig mye lettere enn selve praksisen.I hodet mitt flyr jeg over flater som en vind,lett som en fjær og elegant som en svane, hvor bena med letthet spretter videre og frem for hvert steg jeg tar. I motsetning til virkeligeten hvor alt jeg hører er lyden av hamrelyder på mølla,smaken av blod i munnen og stemmen i hodet mitt som veksler på å muntre opp til videre tortur, løping mener jeg, eller kjeft for at jeg ikke greier det.