Noen ganger kan en føle seg pitteliten, så liten at en kun kan måle størrelse med en linjal.
Og ensom, selv når en befinner seg i et rom stappfullt med mennesker som er glad i deg.
Uthengt som ikke bra nok, selv om man gjør så godt en kan, klamrer seg fast, kjemper seg frem,
biter tenna sammen så hardt at blodsmaken bokstaveligtalt skyter fra munnen og ned til magen.
Gjør meg kvalm.
Gjør meg kvalm.
Smerte.
Skyldfølelse.
Tunge ord, få positive, ingenting positivt faktisk. Bare negativt.
En jævla kamp.
En jævla kamp.
Ensomhet, den verste følelsen, den følelsen som smaker mest bittert.
Et tappert forsøke på å skåne de menneskene rundt meg.
De menneskene som applauderer og heier meg frem når ting er vanskelig.
Disse sterke individene som fremmer et av de få, men dog så sterke,ordene som gjør livet verdt å leve.
-Kjærlighet.
Et tappert forsøke på å skåne de menneskene rundt meg.
De menneskene som applauderer og heier meg frem når ting er vanskelig.
Disse sterke individene som fremmer et av de få, men dog så sterke,ordene som gjør livet verdt å leve.
-Kjærlighet.
♥♥♥
SvarSlett