Kristin trente med en PT(personlig trener) i fjor og lærte at om du trener styrke,så lønner det seg å gå i meget rolig tempo(ca 4,5-5 km/t) i førti minutter etterpå.Om du skal redusere kroppens fettmengde vel og merke.For om du tar i alt du orker når du løfter vekter,så er det en god måte å bruke opp restene av karbohydratlageret.
Aner ikke hvordan det fungerer,men det høres logisk ut.
Uansett. Vet du hvor lenge førti minutter er?
En hel evighet.
Allerede etter to minutter begynte jeg å vurderer og kaste inn håndkleet. Men nei,jeg skulle fader meg greie tyve minutter,for det er så lenge tålmodigheten min har drøyd de siste gangene jeg har trent.
Tyve skulle jeg greie.
Tyve,tyve,tyve. Fokus,fokus,fokus.
Det er lettere sagt enn gjort.I løpet av de minuttene så vurderte jeg å gi meg flere ganger enn jeg liker å telle,jeg skrev denne bloggen inne i hodet mitt,holdt et fiktivt foredrag om spiseforstyrrelse(sikkert gøyalt for de rundt, for denne jenta eier ikke en stank av pokerfjes) og jeg forbanna den nasale drittstemmen til Rihanna som borret seg inn i min egen musikk.
Som forøvrig kun var musikk av Gåte, fordi det var den enste cd`en jeg greide å legge inn før jeg løp til Sats.
Dessuten tenkte jeg på andre sanger som jeg ikke liker,som denne; Black Eyed Peas – The Time (Dirty Bit)
Jeg har en følelse av at om noen skulle finne på å helle syre i hjernen min, så ville den følelsen likne den jeg får når jeg hører denne sangen.
Det som og gjorde denne førti-minutters vandringen til en utfordring var at jeg visste at jeg var alene hjemme og at jeg kunne høre på musikken min på de store høytalerne ute i stua,så høyt jeg ville,om jeg dro.
Og det argumentet var den hardeste av de alle å motstå.
Men endelig,etter førti minutters utholdenhet i langsomland,så er jeg klar for musikk,dusj og Iks.
Yes!
PS:I dag tok jeg bilde av en måke.
Den var stor.Tror den spiser for mye.Kanskje jeg skal tipse den om Sats, så neste gang kanskje jeg slipper å gå disse førti minuttene alene?
Aner ikke hvordan det fungerer,men det høres logisk ut.
Uansett. Vet du hvor lenge førti minutter er?
En hel evighet.
Allerede etter to minutter begynte jeg å vurderer og kaste inn håndkleet. Men nei,jeg skulle fader meg greie tyve minutter,for det er så lenge tålmodigheten min har drøyd de siste gangene jeg har trent.
Tyve skulle jeg greie.
Tyve,tyve,tyve. Fokus,fokus,fokus.
Det er lettere sagt enn gjort.I løpet av de minuttene så vurderte jeg å gi meg flere ganger enn jeg liker å telle,jeg skrev denne bloggen inne i hodet mitt,holdt et fiktivt foredrag om spiseforstyrrelse(sikkert gøyalt for de rundt, for denne jenta eier ikke en stank av pokerfjes) og jeg forbanna den nasale drittstemmen til Rihanna som borret seg inn i min egen musikk.
Som forøvrig kun var musikk av Gåte, fordi det var den enste cd`en jeg greide å legge inn før jeg løp til Sats.
Dessuten tenkte jeg på andre sanger som jeg ikke liker,som denne; Black Eyed Peas – The Time (Dirty Bit)
Jeg har en følelse av at om noen skulle finne på å helle syre i hjernen min, så ville den følelsen likne den jeg får når jeg hører denne sangen.
Det som og gjorde denne førti-minutters vandringen til en utfordring var at jeg visste at jeg var alene hjemme og at jeg kunne høre på musikken min på de store høytalerne ute i stua,så høyt jeg ville,om jeg dro.
Og det argumentet var den hardeste av de alle å motstå.
Men endelig,etter førti minutters utholdenhet i langsomland,så er jeg klar for musikk,dusj og Iks.
Yes!
PS:I dag tok jeg bilde av en måke.
Den var stor.Tror den spiser for mye.Kanskje jeg skal tipse den om Sats, så neste gang kanskje jeg slipper å gå disse førti minuttene alene?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar