Jeg kan gå på ski. Litt i allefall. På en måte.
I morra reiser jeg til Lillehammer for å gå på ski på fjellet og spise gul appelsin i steikende vårsol.
Jeg måtte øve meg på å gå på ski fordi jeg ikke har gått på slike pinner laget av ,ja,det ski er laget av,siden jeg var tolv år og det begynner å nærme seg tyve år siden.
To tiår er lenge det,særlig når jeg har et ego som meg og egentlig forventer at jeg skal være like god på ski nå som det jeg var den gangen.
Det hele endte med at jeg sto på toppen av den grusomste bakken i skiløypa,trassa,sendte skia ned bakken først,som da endte med en svipptur på førti meter langt inn i skogen. Jeg var blid da jeg fant meg i klatrende i en meter med puddersnø for å finne den tilbake igjen,for så nesten å drukne på vei tilbake.
Det finnes begrensninger på hvor høyt en dame på 163,7 cm kan løfte bena sine.
Og senere den dagen sto jeg stille på flatmark og veltet. Falt over ende,uten grunn.
Veltet.
Folk stirret.
Nå,tre dager senere, er teknikken trådd inn og jeg føler selv at jeg biter Northug i helene(funker sikkert om jeg spenner ben på han først),så nå må jeg bare fikse litt staver, smøre skiene litt bedre(tyve år gammel smørning lugger-utrolig eller hva?) og lærer meg å skøyte:D Ja,og pakke litt.
Gleder meg til solkremdynket-tryne-følelse på fjellet med appelsin i munnen og skistaver i henda.
Påska er årets fineste tid!
PS: Ski er laget av glassfiber.
I morra reiser jeg til Lillehammer for å gå på ski på fjellet og spise gul appelsin i steikende vårsol.
Jeg måtte øve meg på å gå på ski fordi jeg ikke har gått på slike pinner laget av ,ja,det ski er laget av,siden jeg var tolv år og det begynner å nærme seg tyve år siden.
To tiår er lenge det,særlig når jeg har et ego som meg og egentlig forventer at jeg skal være like god på ski nå som det jeg var den gangen.
Det hele endte med at jeg sto på toppen av den grusomste bakken i skiløypa,trassa,sendte skia ned bakken først,som da endte med en svipptur på førti meter langt inn i skogen. Jeg var blid da jeg fant meg i klatrende i en meter med puddersnø for å finne den tilbake igjen,for så nesten å drukne på vei tilbake.
Det finnes begrensninger på hvor høyt en dame på 163,7 cm kan løfte bena sine.
Og senere den dagen sto jeg stille på flatmark og veltet. Falt over ende,uten grunn.
Veltet.
Folk stirret.
Nå,tre dager senere, er teknikken trådd inn og jeg føler selv at jeg biter Northug i helene(funker sikkert om jeg spenner ben på han først),så nå må jeg bare fikse litt staver, smøre skiene litt bedre(tyve år gammel smørning lugger-utrolig eller hva?) og lærer meg å skøyte:D Ja,og pakke litt.
Gleder meg til solkremdynket-tryne-følelse på fjellet med appelsin i munnen og skistaver i henda.
Påska er årets fineste tid!
PS: Ski er laget av glassfiber.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar