Kloremerket.

-Å,gud. Hva har skjedd med fortanna di?
*Knurr* Dette er ca tiende gangen bare denne ene dagen at jeg må svare på nettopp dette spørsmålet.
Ingenting nytt har skjedd med denne fortanna,med unntak av den gikk hen og smuldret opp etter tyve år med lojal,noe misfarget, tjeneste i min munn.
Hadde fortanna mi vært et menneske hadde den fortjent en eller annen form for medalje,for denne tanna har vært i krigen. Type like mange år med spiseforstyrrelse kan tære på selv de sunneste tenner.
Etter tyve år med tjeneste i min munn,med oppgaver langt utenfor fjerne forventninger(de fantastiske historier denne tanna ville fortalt er forbi enhver fornuft), men nå er eventyret over.
Tanna smuldret rett og slett bort etter tyve år med tidenes dårligste tannleger, tannlegeskrekk (moi)og tannlegefiendtlig økonomi.
Jeg knakk tanna da jeg var elleve år i en mindre,ikke det hele tatt,dramatisk skliulykke hvor jeg bestemte meg for å smake på skliekanten i fart, da jeg og min søster lekte bru.
Dette endte med noen fryktelige timer hos alt fra skoletannleger, til tannlegen som voldtok munnen min med borr fra helvete(han er heldigvis død og måtte han inn i evigheten tilbringe all sin tid med den samme borren i sin munn,mens en annen sur tannlege kjefter på han).
På tirsdag er det tilbake i stolen igjen,men til en snill tannlege som gir meg detaljerte bilder av hva jeg skal gå gjennom de neste timene hos han. Mange bilder. Altfor mange bilder. Og han tegner.
Dessuten skal han tvinge meg til å ta bedøvelse og det har jeg aldri gjort før. Jeg har til og med rotfylt tanna uten(tanna er død som en middagslaks,men allikevel) og nervene mine er på høygir.
Førtiåtte timer igjen til minimum to timer med et lite stykke helvete.
Poenget var,drit i å spørre om tanna. Jeg er lei av tanna. Spør heller om de helt fantastisk lange og sunne neglene mine som jeg akkurat har dynket i olje:D De er flotte de.
Det må de jo være hvis jeg blir nødt til å forsvare meg mot slemme tannleger på tirsdag.