Jeg kommer med bagasje. Min bagasje er en sykdom som få kjenner detaljene til, som få kan forstå, men mange dømmer. Min følgesvenn gjennom tyve år. Det er en sykdom som rommer mye skam og smerte, og ofte, pinglete nok, noe jeg kan gjemme meg bak når livet blir for tøft. Og det skjer, for livet er ingen dans på roser. Ikke engang for de tynne og suksessfulle. Livet er en berg- og dalbane som tar med seg meg og tiden i en rasende fart fremover. Så fort at det av og til føles vanskelig for meg å ta igjen pusten. Det er frustrerende for tiden er noe en ikke kan kontrollere, uansett hvor mye en skulle ønsket det og på tross av at man av og til hadde hatt behov den lille pauseknappen i hverdagen bare for å kunne nyte det dyrebare øyeblikket som eksisterer “plutselig” og som like fort forsvinner.
Som regel går det greit å ha spiseforstyrrelse. Jeg kan til en viss grad kontrollere det fordi jeg er på en bra plass i livet. Jeg føler meg sterk, modig og har en positiv innstilling til utfordringer som møter meg i hverdagen. Det betyr ikke at livet ikke er uproblematisk. Livet mitt er like fullt et liv som alle andres, fylt med det livet har å komme med av gleder og sorger. Men det er en flyt på alt, jeg føler meg positiv, engasjert. Hverdagen min har en mening. Det er når jeg møter veggen etter en slik periode, at ting kjennes ekstra tøft, ekstra nedvergende og selvfølelsen og hennes venninne, selvtilliten, får seg en real knekk. Og i mitt tilfelle, hvor jeg vil greie alt selv, blir ting ekstra vanskelig fordi jeg må konfrontere de tunge faktaene som nok en gang forteller meg at jeg ikke er frisk. Heldigvis har jeg forstått at det ikke fungerer, jeg kan ikke gjøre alt alene men i helse-Norge må man stå i kø for å få psykologtime. Og ofte må en gjennom en liten bunke med psykologer for å finne frem til en som matcher en selv. I kø- fasen er det vanskelig å beholde motivasjonen når jeg vet at det kan bli en runde med “psykolog-auditioner” og. Selvfølelsen og selvtilliten min er det mest dyrebare jeg har men og, i perioder, mine verste fiender. Inni meg foregår en kamp som til tider blir tøff for meg og nettverket mitt å håndtere nettopp fordi behovet for anerkjennelse blir så sterk. Jeg innrømmer det. Jeg blir plagsom.Ikke ignorer meg, ikke gjør narr av følelsene mine, ikke avvis meg. Du må godta meg for den jeg er fordi jeg er en fantastisk person med intelligens og humor. Den bare sitter litt langt inne av og til. Jeg har mye å gi, masse energi og masse kjærlighet. En påminnelse om dette i disse periodene er nok. Gi meg tid, godta noen følelsesutbrudd. De vil bli færre, jeg skal bli frisk og, tro meg, jeg jobber med saken. Jeg krever ikke at du skal forstå, men jeg vil at du skal anerkjenne meg for den jeg er og at jeg ikke er perfekt. Det er vanskelig å gjøre slutt med sin bestevenn gjennom tyve år og jeg må lære meg å takle hverdagen uten støtte fra den tingen jeg har støttet meg til, i gode og onde dager, så lenge jeg kan huske. For når alt kommer til alt så er det umulig for meg å slutte å spise. Mat vil alltid ha en viktig rolle i livet mitt, den får bare ikke lov til å ha hovedrollen lenger. Den har overtrampet sine femten minutter i rampelyset, nå er det min tur. Spiseforstyrrelsen får ikke lenger definere den jeg er. I mitt liv er det kun en hovedrolle og den er det kun jeg som innehar.
