Jeg sitter telefonvakt på IKS i kveld.
Det er litt spennende og litt skummelt. Jeg vil ikke si noe feil, så hver gang telefonen ringer så flakser sommerfuglene villt. Når telefonen ikke ringer så er det litt kjedelig å sitte alene her.
Litt skummelt og, for bygningen er veldig gammel og lager mye lyder.
Og jeg vil ikke sette på musikk i tilfelle noen skulle finne på å ringe.
Jeg har nok med å si setningen; "Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelse,det er Hilde" om det ikke skal være et diskotek i bakgrunnen i tillegg.
For to år siden inngikk jeg og min kjære samboer et lite veddemål. Og når jeg sier et lite veddemål,så mener jeg egentlig et kjempegigantisk veddemål, fra min side iallfall. Veddemålet gikk ut på at jeg det samme året, i september, skulle løpe halvmaraton i Oslo.
Jada. Dere skal tro jeg vant hva?
Neida, denne jenta tapte så det suste blant løperne i det overnevnte løpet. Suset var stille,for jeg var ikke engang til stede. Så i dag da jeg løp intervallhelvete på mølla hos SATS, så kom jeg plutselig på at jeg skylder Kristin to kilo med proteinpulver.
Og jeg skylder på galskapen som setter seg inn i hjernen ved mangel på surstoff, men jeg tenkte og at i år, det året jeg fyller tretti, faktisk i samme måned, da skal jeg greie å løpe en slik halvmaraton?
Jeg har et halvt år på meg(tror jeg) og på den tiden burde jeg da å få trent meg opp nok til å greie en sånn utfordring?
Jeg vil kalle dette for "Operasjon ikke død ved fylte tretti",og legge den i mappen "midtlivskrisens galskap", selv om noe sier meg at jeg muligens ikke lever så lenge etter maraton ferdig. Jeg kommer til å kollapse ved målstreken. Rød som en tomat, svett som en gresk Gud og tretti år og tyve dager gammel. Det vil jeg kalle å avslutte tyveårene med et brak, for antakelig kommer jeg til å prompe når jeg passerer målstreken og. Jeg kan ikke noe for det, det ligger i min natur,noen ganger må jeg bare prompe...
Jeg har litt tro på at jeg skal greie det og,for der det er liv er det håp og det er ikke over før den tykke damen synger. Og den tykke damen skal ikke være meg for å si det sånn.
I mitt sprengte hode har jeg bestemt meg for å bli tynn før jeg blir tretti. For det er jo det optimale mål av alle mål,er det ikke?
Hvor langt er et halvmaraton?. Søker meg i hjel på nettet, men alt jeg kommer opp med er historiske fakta om maraton, oslomaraton sine sider(som jeg ikke finner noen lengdeinfo. på) og andre unødvendige informasjon som egentlig ikke er tåpelige men ikke hva jeg er ute etter akkurat nå.
Er halvmaraton halvparten av milene til et vanlig maraton? Og burde det være så logisk at det er teit av meg å spørre?
Jeg bedrev og litt diskutering med meg selv der jeg løp på mølla. Helt utrolig hvor inspirert du blir av svette som konstant renner ned i øynene på deg. Skal jeg holde maratonplanene for meg selv eller dele den med venner og familie? Hvis jeg ikke greier det, så er det enklere å slippe unna med det,hvis ingen vet om planene.Men om noen vet om planene,blir presset litt større og det er vanskeligere å gi opp.Selv om det er et helvete på SATS.
http://www.oslomaraton.no/
En annen ting jeg tenkte på,litt senere,i garderoben på SATS er at jeg har et veldig ambivalent forhold til kroppen min. Jeg hater den for jeg syns den er forferdelig stygg(nei, dette er ikke et komplimentfiskeri).
Stygg var kanskje å overdrive, men jeg er ikke min kropps største fan.
Derav spiseforstyrrelsen.
Men jeg har ikke noe problem med å dusje i fellesdusjer eller å gå i bikini.
Jeg lurer litt på hvorfor? Jeg kjenner til jenter som er mye bedre trent enn jeg, som ikke klarer de to tingene.
Jeg tenkte og at jeg ikke skjønner hvorfor jeg orker å befinne meg inne på SATS sine lokaler mellom klokka seksten og atten, for da er jo alle andre der og.
Så mange spørsmål,så få svar.
Nå er jeg sulten. Jeg har ikke rukket å spise etter treningen i sta. Og det er dumt. Kroppen trenger energi.
Også tenker jeg på at jeg skal drikke kaffe med en fyr på onsdag. Jeg mener;jeg skal drikke kaffe og han skal drikke en kopp med maskulin kakao. Det blir jo litt spennende.
Jeg er dårlig på sånne kaffeting med menn jeg ikke kjenner. Det å holde i gang en lett,ledig og ikke en galskappreget samtale er ikke bestandig enkelt. Jeg håper han er morsom.
Lurer på hva jeg skal kle på meg?Klær kanskje? Kanskje bruke sånn sminke og?
Jeg vil at noen skal ringe. RING!
Noen ganger må jeg bare prompe og da er det kanskje like greit å sitte alene på et kontor. Man skjermer liksom verden for en unødvendig stinkbyrde.
Godt man har spill på faceboook som kan distraherer meg; http://apps.facebook.com/sparkmegbak/?code=2.rzvPEcLpDTORB2oKPrTtBA__.86400.1300827600-744990187%7CiwrLw4C2inOgC3PfpIaxOY0NNR0
Spark Tomas eller Harald fra Senkveld i rumpa.Altfor gøy til å være sunt.Vanedannende men anbefales.
PS:En time senere fant jeg den infoen jeg ville ha. Det gjelder egentlig bare å få med seg øya, noe jeg tydeligvis ikke klarer.
http://www.oslomaraton.no/deltager/arena-kart/distansene/
Det er litt spennende og litt skummelt. Jeg vil ikke si noe feil, så hver gang telefonen ringer så flakser sommerfuglene villt. Når telefonen ikke ringer så er det litt kjedelig å sitte alene her.
Litt skummelt og, for bygningen er veldig gammel og lager mye lyder.
Og jeg vil ikke sette på musikk i tilfelle noen skulle finne på å ringe.
Jeg har nok med å si setningen; "Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelse,det er Hilde" om det ikke skal være et diskotek i bakgrunnen i tillegg.
For to år siden inngikk jeg og min kjære samboer et lite veddemål. Og når jeg sier et lite veddemål,så mener jeg egentlig et kjempegigantisk veddemål, fra min side iallfall. Veddemålet gikk ut på at jeg det samme året, i september, skulle løpe halvmaraton i Oslo.
Jada. Dere skal tro jeg vant hva?
Neida, denne jenta tapte så det suste blant løperne i det overnevnte løpet. Suset var stille,for jeg var ikke engang til stede. Så i dag da jeg løp intervallhelvete på mølla hos SATS, så kom jeg plutselig på at jeg skylder Kristin to kilo med proteinpulver.
Og jeg skylder på galskapen som setter seg inn i hjernen ved mangel på surstoff, men jeg tenkte og at i år, det året jeg fyller tretti, faktisk i samme måned, da skal jeg greie å løpe en slik halvmaraton?
Jeg har et halvt år på meg(tror jeg) og på den tiden burde jeg da å få trent meg opp nok til å greie en sånn utfordring?
Jeg vil kalle dette for "Operasjon ikke død ved fylte tretti",og legge den i mappen "midtlivskrisens galskap", selv om noe sier meg at jeg muligens ikke lever så lenge etter maraton ferdig. Jeg kommer til å kollapse ved målstreken. Rød som en tomat, svett som en gresk Gud og tretti år og tyve dager gammel. Det vil jeg kalle å avslutte tyveårene med et brak, for antakelig kommer jeg til å prompe når jeg passerer målstreken og. Jeg kan ikke noe for det, det ligger i min natur,noen ganger må jeg bare prompe...
Jeg har litt tro på at jeg skal greie det og,for der det er liv er det håp og det er ikke over før den tykke damen synger. Og den tykke damen skal ikke være meg for å si det sånn.
I mitt sprengte hode har jeg bestemt meg for å bli tynn før jeg blir tretti. For det er jo det optimale mål av alle mål,er det ikke?
Hvor langt er et halvmaraton?. Søker meg i hjel på nettet, men alt jeg kommer opp med er historiske fakta om maraton, oslomaraton sine sider(som jeg ikke finner noen lengdeinfo. på) og andre unødvendige informasjon som egentlig ikke er tåpelige men ikke hva jeg er ute etter akkurat nå.
Er halvmaraton halvparten av milene til et vanlig maraton? Og burde det være så logisk at det er teit av meg å spørre?
Jeg bedrev og litt diskutering med meg selv der jeg løp på mølla. Helt utrolig hvor inspirert du blir av svette som konstant renner ned i øynene på deg. Skal jeg holde maratonplanene for meg selv eller dele den med venner og familie? Hvis jeg ikke greier det, så er det enklere å slippe unna med det,hvis ingen vet om planene.Men om noen vet om planene,blir presset litt større og det er vanskeligere å gi opp.Selv om det er et helvete på SATS.
http://www.oslomaraton.no/
En annen ting jeg tenkte på,litt senere,i garderoben på SATS er at jeg har et veldig ambivalent forhold til kroppen min. Jeg hater den for jeg syns den er forferdelig stygg(nei, dette er ikke et komplimentfiskeri).
Stygg var kanskje å overdrive, men jeg er ikke min kropps største fan.
Derav spiseforstyrrelsen.
Men jeg har ikke noe problem med å dusje i fellesdusjer eller å gå i bikini.
Jeg lurer litt på hvorfor? Jeg kjenner til jenter som er mye bedre trent enn jeg, som ikke klarer de to tingene.
Jeg tenkte og at jeg ikke skjønner hvorfor jeg orker å befinne meg inne på SATS sine lokaler mellom klokka seksten og atten, for da er jo alle andre der og.
Så mange spørsmål,så få svar.
Nå er jeg sulten. Jeg har ikke rukket å spise etter treningen i sta. Og det er dumt. Kroppen trenger energi.
Også tenker jeg på at jeg skal drikke kaffe med en fyr på onsdag. Jeg mener;jeg skal drikke kaffe og han skal drikke en kopp med maskulin kakao. Det blir jo litt spennende.
Jeg er dårlig på sånne kaffeting med menn jeg ikke kjenner. Det å holde i gang en lett,ledig og ikke en galskappreget samtale er ikke bestandig enkelt. Jeg håper han er morsom.
Lurer på hva jeg skal kle på meg?Klær kanskje? Kanskje bruke sånn sminke og?
Jeg vil at noen skal ringe. RING!
Noen ganger må jeg bare prompe og da er det kanskje like greit å sitte alene på et kontor. Man skjermer liksom verden for en unødvendig stinkbyrde.
Godt man har spill på faceboook som kan distraherer meg; http://apps.facebook.com/sparkmegbak/?code=2.rzvPEcLpDTORB2oKPrTtBA__.86400.1300827600-744990187%7CiwrLw4C2inOgC3PfpIaxOY0NNR0
Spark Tomas eller Harald fra Senkveld i rumpa.Altfor gøy til å være sunt.Vanedannende men anbefales.
PS:En time senere fant jeg den infoen jeg ville ha. Det gjelder egentlig bare å få med seg øya, noe jeg tydeligvis ikke klarer.
http://www.oslomaraton.no/deltager/arena-kart/distansene/
Nå er det ihvertall ingen som veit om planene :p Helle
SvarSlettHehe. Jeg kom frem til at jeg ikke gidder å holde det hemmelig. Greier jeg det så er det flott og om jeg ikke greier det, så er det fortsatt ti år til neste midtlivskrise. Vi får forsøke igjen da:D
SvarSlett