Ikke i denne uka,men i neste uke,da fyller jeg tretti år.Tre tiår har jeg tilbrakt på denne kloden og jeg har fortsatt ikke blitt klok nok til å gå å legge meg når klokka har passet fire natt til mandag. Jeg skal opp om tre timer og noe i ryggraden min forteller meg at det kommer til å bli tungt. Men istedenfor å dra ræva dit den hører hjemme,mellom laken og dyne,så sitter jeg her med min trofaste Spotify og funderer over hvordan jeg skal få noen til å lære meg sjakk. Dataen min har nemlig et sjakkspill,som jeg har vridd hjernen min over under influensasyken denne uka,mellom all sovingen og den apatiske stirringen på "Friends".Men jeg forstår ikke noe.Jeg flytter noen brikker frem og tilbake,noen ganger flytter jeg motstanderens brikke av brettet og veldig ofte flytter motstanderen mine brikker av brettet,også skjer røde ruter under de store brikkene mine og jeg får beskjed om at jeg har tapt. Jeg hater å tape.
Noen ganger hermer jeg etter hva motstanderen gjør,men det fungerer bare en liten stund,for plutselig går det ikke lenger og jeg må begynne å tenke selv. Jeg tror det er der jeg taper slaget,idet jeg må begynne å tenke selv mener jeg. Ingenting godt kommer ut av at jeg må tenke selv,både i spill og "in real life". Det var foreksempel denne "tenke selv" prosessen som førte til at kaffekolben min ble knust.Triste greier det der,skjebnen til denne kolben som nå ligger i en container med mange andre glassgreier,kanskje sammen med andra kaffekolber med eiere som og en dag bestemte seg for å tenke selv.Jeg hørte en sang en gang som handlet om å tenke selv. Det hørtes mye enklere ut å gjøre når man synger om det i en sang enn å gjøre handlingen funksjonell.
Nå hører jeg på "Hjernen er alene"sunget av "Seigmen" og irriterer meg en smule over at teksten er skrevet Delillos-mannen. Sangen/teksten er veldig bra, men Delillos-mannen er eksepsjonelt teit. Hver gang han synger så har jeg lyst til å stikke en strikkepinne inn i tromhinnene mine.
Kanskje jeg burde ta til fornuft og legge meg i senga,sove litt,vifte med tærne under dyna og stirre i taket. Tenke på at jeg skal trene i morra,løpe litt kanskje,trosse denne beinhinnebetennelsen i noen sekunder bare for å kjenne litt på den deilige følelsen av frihet som bare løping kan gi meg. Også kan jeg løfte litt vekter og trene litt rygg. Jeg trenger å trene fordi magen min svulmer av alt annet enn stolthet. Også vil jeg spille trommer,men det skal jeg ikke i morra. En annen dag kanskje?
Når jeg blir tretti år,aka voksen,da skal jeg bli et bra menneske som vinner over alle i sjakk. Fremtiden er skremmende,det er sikkert derfor jeg skremmes så fælt over trettitallet,fordi da er jeg voksen. Jeg ser for meg at da må jeg begynne å forklare folk hvorfor jeg ikke eier en leilighet, ikke eier masse penger og hvorfor i all verden jeg ikke har ploppa ut to-og en halv unge,stakittgjerde(smertefullt?) og ikke bærer en diger diamantring på giftefingeren. Jeg skal gi deg fingeren jeg. Moaha.
Ikke vet jeg hva jeg vil i livet heller. Nei, er det noe jeg ønsker meg så er det fem nye år i tyveårene,seks øl så jeg i allefall kan leve som en 25 åring for en kveld,Spotify premium og et livsforbruk av toalettpapir. For uansett hvilken vei jeg velger for livet mitt så vil jeg alltid ha musikk og toalettpapir for dagens lille høydepunkt.Og når alt kommer til alt så er det vel det alt handler om;musikk og drit.
Natta.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar