Gjenglemt.

Det er bæsj i gangen der jeg bor.
Ja,det er helt sant. En eller annen har gått opp åttiåtte trappetrinn for å drite bak en dør,i sjette etg,i bygningen der jeg bor. Bæsj som en person har latt ligge igjen sammen med et par av sine nydelige,grønne bokserskjortser.
Og nei,jeg overdriver ikke og sakens kjerne egentlig er en bokser med brede bremsespor.Her snakker vi virkelig to digre,lite deilkate "kukaker".
Helt tåpelig for jeg ,vet ikke med dere,har personlig aldri hatt en trang til plutselig å måtte drite på steder som ikke er do. Med unntak av i skogen og det er milevis til nærmeste porselen.
Det verste er at når jeg nærmer meg toppen av de trappene så er jeg,til vanlig, nesten tom for oksygen og pleier å snappe etter pusten bare for å greie å stable meg opp de siste trinnene. Det frister ikke lenger nå når oksygenet på toppen der fylt med den sødmende duften av drit. Slik oksygen vil ikke jeg ha ned i lungene mine. Så til deg som har så gavmildt delt av deg selv; tusen fuckings takk,men kom og hent bæsjen din tilbake.Vi vil nemlig ikke ha den der,om jeg får si det litt pent.
I går fikk jeg nok og skrev en lapp som jeg hang på ytterdøra nede.En liten etterlysning,type;"Bæsj søker eier". En etterlysning jeg aldri i verden hadde trodd jeg skulle skrive,noensinne,iløpet av livet. For der jeg kommer i fra har vi hørt om personlig hygiene og gjør fra oss på do .Ikke i naboens trappeoppgang.

Heldigvis så er det dugnad her i gården på torsdag...
Er det noen som vil finne på noe den dagen,dra på shopping(et sted som ikke er hos meg)kanskje?:D
Jeg akter i allefall ikke å være i nærheten når de velger en heldig nabo som får lov til å plukke den opp.

Dagens lille høydepunkt.

Ikke i denne uka,men i neste uke,da fyller jeg tretti år.Tre tiår har jeg tilbrakt på denne kloden og jeg har fortsatt  ikke blitt klok nok til å gå å legge meg når klokka har passet fire natt til mandag. Jeg skal opp om tre timer og noe i ryggraden min forteller meg at det kommer til å bli tungt. Men istedenfor å dra ræva dit den hører hjemme,mellom laken og dyne,så sitter jeg her med min trofaste Spotify og funderer over hvordan jeg skal få noen til å lære meg sjakk. Dataen min har nemlig et sjakkspill,som jeg har vridd hjernen min over under influensasyken denne uka,mellom all sovingen og den apatiske stirringen på "Friends".Men jeg forstår ikke noe.Jeg flytter noen brikker frem og tilbake,noen ganger flytter jeg motstanderens brikke av brettet og veldig ofte flytter motstanderen mine brikker av brettet,også skjer røde ruter under de store brikkene mine og jeg får beskjed om at jeg har tapt. Jeg hater å tape.

Noen ganger hermer jeg etter hva motstanderen gjør,men det fungerer bare en liten stund,for plutselig går det ikke lenger og jeg må begynne å tenke selv. Jeg tror det er der jeg taper slaget,idet jeg må begynne å tenke selv mener jeg. Ingenting godt kommer ut av at jeg må tenke selv,både i spill og "in real life". Det var foreksempel denne "tenke selv" prosessen som førte til at kaffekolben min ble knust.Triste greier det der,skjebnen til denne kolben som nå ligger i en container med mange andre glassgreier,kanskje sammen med andra kaffekolber med eiere som og en dag bestemte seg for å tenke selv.Jeg hørte en sang en gang som handlet om å tenke selv. Det hørtes mye enklere ut å gjøre når man synger om det i en sang enn å gjøre handlingen funksjonell.

Nå hører jeg på "Hjernen er alene"sunget av "Seigmen" og irriterer meg en smule over at teksten er skrevet Delillos-mannen. Sangen/teksten er veldig bra, men Delillos-mannen er eksepsjonelt teit. Hver gang han synger så har jeg lyst til å stikke en strikkepinne inn i tromhinnene mine.

Kanskje jeg burde ta til fornuft og legge meg i senga,sove litt,vifte med tærne under dyna og stirre i taket. Tenke på at jeg skal trene i morra,løpe litt kanskje,trosse denne beinhinnebetennelsen i noen sekunder bare for å kjenne litt på den deilige følelsen av frihet som bare løping kan gi meg. Også kan jeg løfte litt vekter og trene litt rygg. Jeg trenger å trene fordi magen min svulmer av alt annet enn stolthet. Også vil jeg spille trommer,men det skal jeg ikke i morra. En annen dag kanskje?

Når jeg blir tretti år,aka voksen,da skal jeg bli et bra menneske som vinner over alle i sjakk. Fremtiden er skremmende,det er sikkert derfor jeg skremmes så fælt over trettitallet,fordi da er jeg voksen. Jeg ser for meg at da må jeg begynne å forklare folk hvorfor jeg ikke eier en leilighet, ikke eier masse penger og hvorfor i all verden jeg ikke har ploppa ut to-og en halv unge,stakittgjerde(smertefullt?) og ikke bærer en diger diamantring på giftefingeren. Jeg skal gi deg fingeren jeg. Moaha.

Ikke vet jeg hva jeg vil i livet heller. Nei, er det noe jeg ønsker meg så er det fem nye år i tyveårene,seks øl så jeg i allefall kan leve som en 25 åring for en kveld,Spotify premium og et livsforbruk av toalettpapir. For uansett hvilken vei jeg velger for livet mitt så vil jeg alltid ha musikk og toalettpapir for dagens lille høydepunkt.Og når alt kommer til alt så er det vel det alt handler om;musikk og drit.

Natta.

Seigmen – Hjernen Er Alene

En megakrise.

-Faen. Det var det første som slo meg der jeg satt på en stol,i solen og ventet på K og utleiemegleren. Den siste timen i gamleleiligheten var et faktum,alt var vasket og nå gjenstod det kun tilbakelevering av nøkler og papirarbeidet. Beina mine begynner i rask tempo å dingle frem og tilbake under stolen mens jeg ubevisst klemmer fingrene rundt armlenene på plastikkstolen jeg sitter i. Solen steker meg i ansiktet og ønsker så gjerne å minne meg på hvilken deilig,nytelsesfull sommerdag det er. Det spiller ingen rolle. Jeg kaldsvetter og i hjernen min klarer jeg kun å tenke på en ting: JEG MÅ BÆSJE,JEG MÅ BÆSJE NÅ OG JEG HAR IKKE TOALETTPAPIR.Ikke så mye som et eneste tørk.Krise! 

Instinktvis prøver jeg å klekke ut en nødplan, men til ingen nytte. Bæsj er alt som roterer rundt i pappen på meg. Ikke kan jeg stikke hjem til nyleiligheten heller fordi både jeg og K må møte opp til nøkkeloverleveringen,som skal skje om ti minutter.

-Pust,pust,pust. Hvor lang tid kan et slik møte ta,tenker jeg optimistisk.Magen min romler.

Magen romler mer. Folk kommer,vi prater,vi vandrer,jeg svetter,vi skravler mer,jeg kniper rumpemusklene sammen og puster. Jeg går frem og tilbake.Litt hit og litt dit.

Jeg må svare på spørsmål og konsentrerer meg for å ikke svare med ordet bæsj.

Når jeg en og en halvtime senere sitter på do,åttiåtte trappetrinn over bakken,så tenker jeg at når ikke dette tok knekken på meg vil ingenting gjøre det. Og neste gang jeg flytter er det kun tre ting som blir igjen i leiligheten til jeg er ferdig flyttet ut; Toalettpapir,toalettbørsta og luftfriskner.

Lysgårdsbakken

Det var en gang en lørdag da jeg skulle beseire hoppbakken i Lillehammer,Lysgårdsbakken, og tok i gang vandringen med godt mot. Det var lettere sagt enn gjort men opp bakken skulle jeg. Trave,trave,trave,pust,trave,trave,ønske seg vann og trave litt mer. Det gikk som det måtte gå,jeg nådde toppen. Vi,meg og W, gikk litt inn i skogen,hørte på bråket fra Russen som hadde russesamling og W forklarte, på aller verste guidevis, historien bak skiløypa vi da,i nyss sekund,var tilstede i. Så skulle vi gå tilbake til bilen og det var da det skjedde det jeg hadde glemt at kunne skje.Jeg kom på at jeg hadde høydeskrekk. Og nei,høydeskrekk i Lysgårdsbakken er ikke moro,for der er det bratt der. Mye brattere enn i Holmekollen, og skummelheten rundt høyden økte i takt med usymmetriske trapper. Trapper som ene og alene stoppet i midten av ingensteder...så det i allefall ut som. Det jeg husker fra turen ned er at jeg sang fiskebollesangen,spurte W om bilen hans-hvor han ler av at jeg tror bilen hans er en ung jypling, plutselig er det ikke gelender lenger og W må snu for å hente meg og jeg møter motgående trafikk.Resten av energien bruker jeg på å puste,gå og holde meg fast i gelenderet. Og jeg overlevde,fikk vann og gikk som med gelé i beina resten av den dagen. Jeg tok selvsagt bilder,men de bildene sitter W på så du får ikke se de. Men her er en nettsider med veldig gode og illustrerende bilder. http://no.wikipedia.org/wiki/Lysg%C3A5rdsbakkene Skjønner du?Skummelt sant?Jeg er blitt litt modigere,det er en ting,men det beste med det hele er at jeg igjen kan krysse av en norsk turistattraksjon på "to-do"lista mi.Nå skal jeg drikke noen kopper kaffe,spise en(flere)kjeks,høre på Lykke Li, sole meg og totalt ignorere det faktum at jeg ikke har hatt en skikkelig treningsøkt siden onsdag.Hva annet kan man gjøre når skittentøyet ligger til vask?*Blunk blunk og sollykke*.Helt til slutt vil jeg legge til et visdomsord som jeg fant på når jeg,på beste miljøvis,trillet meg gjennom fire fylker i tog. "Ingenting sier at du er glad i noen før du vrenger av deg buksa og gjør en nummer to i deres do".

Linn har funnet barndomsbilde av oss to og søstern og lagt ut på face.Ingen grunn til at jeg skulle glemme navn her gitt,godt vi hadde så info.rike luer.