Lysgårdsbakken

Det var en gang en lørdag da jeg skulle beseire hoppbakken i Lillehammer,Lysgårdsbakken, og tok i gang vandringen med godt mot. Det var lettere sagt enn gjort men opp bakken skulle jeg. Trave,trave,trave,pust,trave,trave,ønske seg vann og trave litt mer. Det gikk som det måtte gå,jeg nådde toppen. Vi,meg og W, gikk litt inn i skogen,hørte på bråket fra Russen som hadde russesamling og W forklarte, på aller verste guidevis, historien bak skiløypa vi da,i nyss sekund,var tilstede i. Så skulle vi gå tilbake til bilen og det var da det skjedde det jeg hadde glemt at kunne skje.Jeg kom på at jeg hadde høydeskrekk. Og nei,høydeskrekk i Lysgårdsbakken er ikke moro,for der er det bratt der. Mye brattere enn i Holmekollen, og skummelheten rundt høyden økte i takt med usymmetriske trapper. Trapper som ene og alene stoppet i midten av ingensteder...så det i allefall ut som. Det jeg husker fra turen ned er at jeg sang fiskebollesangen,spurte W om bilen hans-hvor han ler av at jeg tror bilen hans er en ung jypling, plutselig er det ikke gelender lenger og W må snu for å hente meg og jeg møter motgående trafikk.Resten av energien bruker jeg på å puste,gå og holde meg fast i gelenderet. Og jeg overlevde,fikk vann og gikk som med gelé i beina resten av den dagen. Jeg tok selvsagt bilder,men de bildene sitter W på så du får ikke se de. Men her er en nettsider med veldig gode og illustrerende bilder. http://no.wikipedia.org/wiki/Lysg%C3A5rdsbakkene Skjønner du?Skummelt sant?Jeg er blitt litt modigere,det er en ting,men det beste med det hele er at jeg igjen kan krysse av en norsk turistattraksjon på "to-do"lista mi.Nå skal jeg drikke noen kopper kaffe,spise en(flere)kjeks,høre på Lykke Li, sole meg og totalt ignorere det faktum at jeg ikke har hatt en skikkelig treningsøkt siden onsdag.Hva annet kan man gjøre når skittentøyet ligger til vask?*Blunk blunk og sollykke*.Helt til slutt vil jeg legge til et visdomsord som jeg fant på når jeg,på beste miljøvis,trillet meg gjennom fire fylker i tog. "Ingenting sier at du er glad i noen før du vrenger av deg buksa og gjør en nummer to i deres do".

Linn har funnet barndomsbilde av oss to og søstern og lagt ut på face.Ingen grunn til at jeg skulle glemme navn her gitt,godt vi hadde så info.rike luer.

Kaputt

Jeg er trøtt.
Jeg er trøtt og allikevel så greier jeg det kunstykket å sette i gang en vaskemaskin som jeg må vente på skal bli ferdig før jeg kan legge meg. Etter fem timer med søvn i natt, tidlig morgen med to aktive barn,syklubb,middag hos foreldre og kveldshygge hos Marit er aktiviteten på hjernecellene mine i gang med nedtelling. På en skala fra ti til en så tror jeg vi på dette tidspunktet ligger på tre. Og med "vi" så mener jeg meg og mine hjerneceller.Noe sier meg at innen vaskemaskinen er ferdig så vil hjernecellene mine ligge på aktivitetsnivå en. Jeg er kaputt.
Jeg har faktisk ikke trent siden fredag.FLINK!Derfor blir det tidlig morgen i morra med sprint på en mølle på SATS nær meg. Om jeg hører vekkeklokka.
Men legge meg kan jeg ikke.Hva gjør man ikke når man lider av dårlig planlegging og er nødt til å ha tørre,rene klær til tur med toget til Lillehammer i morra. At jeg aldri lærer.
Jeg øvde meg i dag,for turen ut på landsbygda, ved å krabbe på alle fire opp en skråning uten sko for å plukke elgbæsj. Jeg har bilde,men minnekortet ligger hos mamma og pappa. Men bæsjen var liten,brun og liknet godteri.Den yngste av nevøene mine ble fornærmet da han ikke fikk spise det. Er ikke elgbæsj en gourmet?Vi er litt fin på det i Rælingen.
Uansett,mer landlig aktivitet tror jeg du skal reise lenge for å finne,om bare klærne mine blir rene og tørre, så ser jeg meg herved ferdig pakket og planlagt for opphold i OL-byen. Gleder seg.
Og jo,i en alder av snart tretti år hadde jeg endelig samtalen om blomstene og biene med min mamma. På en måte. Jeg rødmet og jeg rødmer stort sett aldri. Men det gjorde mamma og. Vi rødmet sammen. Det er litt trist. Ingen av oss er katolikker,men sex er allikevel et stor tabu. Død over religion.Men det er en helt annen diskusjon.
Vil og legge til et kjempetakk til pappa som kom innover til byen igjen etter å først ha kjørt meg inn,bare for å levere nøklene jeg så hensiktsmessig lot stå igjen i døra hjemme hos mine foreldre. Tusen takk pappa!
Om det er mye skrivefeil her, så driter jeg i det, for hjernen min nådde nettopp zen og jeg er verken i stand til å henge opp tøy.Og de vil bli rettet opp i morra uansett.Skrivefeilene altså.
For nå er jeg virkelig kaputt.