Lysgårdsbakken.

I dag har jeg vært ute og vandret opp til Lysgårdsbakken i Lillehammer. Du vet,den hoppbakken de brukte under vinterlekene i Lillehammer i 94. Den tiden Lillehammer fremdeles lever i siden det var slik et fint OL.
Det var et fint OL,tror jeg. Jeg gikk i sjette klasse på barneskolen og da det var OL fikk vi ekstra lang vinterferie.Jeg elsker ekstra lange ferier.

Under OL på Lillehammer var det massevis med herlig,hvit snø. Slik som det var i dag.

Godt bekledd med plagg på plagg ,til jeg følte at gangen min ble stivere enn en mumie på langtur, gikk jeg oppover og oppover og oppover. Og jeg gikk,gikk og gikk til krampa tok meg.

Med meg på turen var kameraet hvis med den hensikt å ta bilder. Jeg knipset,knipset og knipset.

Litt ivrig og små opphengt i å få fatt i det perfekte motivet,oppdaget jeg plutdelig at jeg sto midt i stigen som fører opp til OL-fakkelen. Og da kom jeg og på hvor mye høydeskrekk jeg har og hvor store gap det var mellom trappestolpene.
Etter to sekunder med småpanikk og hyperventilering mens jeg kjapt regnet ut hvordan jeg raskest og "skadefriest" mulig skulle komme meg ned derfra. Men bildene skulle jeg ta. Bredbeint og med en lett knekk i beina dro jeg frem kameraet og knipset. Hele tiden med følelsen av at min siste time var kommet. Trappa var særdeles lite stødig og vinglet som et flagg i motvind for hvert utpust jeg tok.
Jeg rygget tilslutt ned igjen og sto,fremdeles levende, med begge beina søtt på fast jord.
Aldri igjen.