I want to eat your brain and your chocolate.

Av og til har jeg og min roomie fantastisk dype samtaler.

I dag foreksempel, kom vi inn på hvilken forskrudd gjeng med mennesker som kommer til å bebo aldershjemmene den gangen vi blir pensjonister.
Vi kommer til å bo med innskrumpet,"nedtaggede" mennesker som har hulrom på kroppen hvor de gjemmer sine små formuer(om de husker hvor de er),med kikkhull i ørene som tilstadig henger seg fast i dørhåndtakene og damer som hver morgen må rulle inn silikonpuppene sine.(Damene som startet "voksenkarrieren" med strømpepupper aka bomull,for så å avslutte den med "strømpe"pupper aka plastikk).
Mange av de kommer til å ha colahull opp til hjernen,skrumplever for femtende gang og alle kommer til ha kolls i minst et av kroppens hulrom.
Jeg regner ikke med å ha tidenes dypeste samtaler der inne. Men det gjør ingenting,for om jeg blir den gamlingen jeg tror jeg blir, så får ikke de rundt meg noen dypere setninger ut av meg heller.

For jeg vet nemlig hvilken pensjoniststil som blir min. Jeg er hun gale i hjørnet med verdens lengste dreads under armene og som ikke skjønner at det egentlig ikke er en katt jeg sitter og klapper mens jeg svarer på fiktive samtaler fra Mars.
Men jeg vil i det minste være den eneste(? )uten tegning på kroppen, om jeg ikke innen da dekorer hele ryggen med en fluktrute til Mars?

Ikke vil jeg kritisere det heller, for ifølge statistikker som til stadig blir presentert i media, vil vi få et ganske bedrittent tilbud  den dagen vi blir "hjelpenødne" pensjonister ,om ikke ting forandrer seg drastisk ganske snart.Så hvorfor skal vi ikke kunne le litt. Noen lyspunkt må da vi få og.
Jeg mener. Det kan helle begge veier.
Det kan gå fort og smertefritt en fredelig ettermiddag i "unisexdusjen"(jeg regner med at det ikke er nok ansatte på hjemmet og de,for å spare tid og krefter, gafler oss inn i dusjen med gaffeltruck)hvor alle gamlingene knekker sammen i en massiv latteranfall-basert død.
Men så heter det seg også at en "god latter forlenger livet", så kanskje vi ved å dekorere oss selv utsetter våre medmennesker for mye latter og dermed også et langt og smertefullt liv på gamlehjem.
Jeg vet ikke hva som er best, men satser på at alle de kunstige stoffene jeg spiser i dag og som lagres så flott i kroppen min, vil hindre forråtnelse av liket mitt og gjøre at jeg kan oppstå fra min grav...på zombie-måten.
I want to eat your brain and your chocolate.

Ps til meg selv;
.Følgere: 1


Rang: #394661 i Alle, #611 i Humor
Kategori: Humor
Innlegg per uke: 11

Rett for meg er kanskje ikke rett for deg.

"Mitt navn er Hilde, jeg er 29 år og jeg ønsker meg ikke barn.
Det er sannheten. Jeg sverger, og jeg vet, at selv om jeg møtte drømmemannen, så ønsker jeg meg ikke barn. Barn er stort ansvar. Mye jobb og jeg er en mye bedre tante enn mamma. Derfor ønsker ikke jeg meg barn"
Dette er blitt en standard forsvarstale etterhvert som tredveårene nærmer seg og jeg blir satt i situasjoner hvor temaet kommer opp.
"Vil ikke du ha barn? Men du er jo så flink med barn" er en frase jeg hører veldig ofte.
Eller om samtalen er med mennesker jeg ikke kjenner så godt, sier det vantroende blikket mer enn tusen ord.
Jeg har av og til tenkt at det blikket jeg får når jeg sier at jeg ikke ønsker meg barn er det samme som Hitler fikk da han sa han skulle utrydde jødene.
Dette med å velge å leve et liv uten egne barn er et personlig valg. Akkurat som det er et personlig valg å få barn. Alt passer ikke for alle.
Jeg er ikke mindre verdt som kvinne om jeg ikke får barn. Det gjelder alle, enten det er frivillig eller ufrivillig.
Og det mest irriterende jeg vet er når andre folk begynner å argumentere med meg om noe jeg tok et standpunkt til allerede tidlig i tyveårene og mener at det jeg mener er feil.Min mening er ikke feil for meg.
Jeg har lov til å mene at jeg ikke ønsker meg barn og ja, jeg er fullstendig klar over at jeg går glipp av mye ved å ta det valget. Barn gir deg masse.
Jeg syns det er fantastisk at andre vil ha barn og har fått livet mitt beriket med to nydelige tantebarn fordi min søster har valgt å få barn.
Å være tante er som å være litt nisse; Vi låner og gir noe tilbake. Og jeg elsker det.
Sander og Marcus forever!!

Pulp – Common People - Full Length Version / Album Version