Med ønsker om en kald jul.

Jeg håper det blir en kald jul i år. Sånn type minus fem til minus ti grader.
For da kan vi fyre masse i peisen, drikke varm kaffe og spise pepperkaker med god samvittighet.
Og da knaser det under skoa snår vi går i snøen, det knaser i snøen når akebrettet fyker nedover og det knaser i snøen når man ruller fjeset til snømannen, som vi kan lage når vi slipper unna den verste puddersnøen.
Dessuten har jeg planer om å tilbringe masse tid med nevøene ute i frisk "lia" luft og forhåpentligvis noen timer i skiløypa med eldstemann,eller pladask på rumpa utenfor skiløypa, hvor jeg som regel ender.
Jeg har ingen planer om å gå opp de fem obligatoriske julekiloene, men gjør det nok allikevel for pappa sin riskrem er den beste i verden.

Hva er jul for deg?

Husk miljøet i jula;  http://www.renovasjonsetaten.oslo.kommune.no/article183959-8451.html

Ikke bare gravide krever...

Jeg vil ha sukker!!!!

Jeg vil ha sukker, jeg vil ha sukker, jeg vil ha sukker, jeg skal ha sukker!!!!!!Jeg vil ha sukker så høyt at hjernen har satt igang tiltaksplaner med mål om å nå full sukkertilfredstillelse.Det har vært en grusom dag i dag. Jeg er generelt i dårlig humør. Jeg trenger sukker.

Jeg er spiseforstyrrelsen svar på Mcgyver!!!
Det er ingen problemer, men kun  utfordringer.
Og ja selvsagt har man nå nådd en bunn, når man aksepterer alt som kan tilfredsstille en slik søttrang.
På linje med alkeholikeren og hans rødsprit.


Dette er den bunnen. Når man er blakk som en annen Islending, og matvareløs(takk biller), står man uten altfor mange valg. Men jeg har sukker, litt havregryn, smør, vaniljesukker,grovt mel og egg.

Hva kan jeg lage?

Hadde jeg bodd alene hadde det lett blitt eggedosis. Men Kristin sover og jeg er ikke slem nok til å sette i gang mixeren på denne tiden av døgnet.

Jeg kan lage bolledeig på grovt mel...,????, men jeg kan godt føle litt på det faktum at det kan bli en veldig tørr bolledeig.

Jeg må google matvarene jeg sitter i besittelse av, sånn bare for å finne ut om det finnes mat der ute laget av like desperate folk som jeg.

Jeg fant oppskrift.

Med noen få forandringer i ingrediensene, så tror jeg denne oppskriften kan fungere helt fint!; http://www.brodogkorn.no/oppskrifter/byggkjeks/

Når jeg befinner meg i det her humøret, kan jeg skimte en anelse av hva slags desperasjon de narkomane/ alkeholikere føler når behovet for rus blir overveldende.

Du gjør nesten hva som helst bare for å oppfylle de kravene hjernen sender ut gjennom kroppen din.

Jeg kommer rett og slett ikke videre med "dagen" før jeg er tilfredsstilt matmessig.

Klokka er blitt halv fire og jeg er en del ingredienser mindre og en mage større.

Jeg bakte de kakene.

De smakte for mye sukker og isteden for byggmel, brukte jeg rugmel.

Og tiltross for den dårlige samvittigheten som alltid kommer etter et sånt spisetiltak, så er humøret mye bedre.

Endorfinene mine løper løpsk sammen med en stigende hyperaktivitet, så nå sitter jeg egentlig bare her med min kaffekopp og venter på at klokka skal bli trene-tid. SATS åpner klokka 06.15.

Heldigvis ble etegildet stoppet av en meget vanskelig hybelkomfyr.

Ovnen er megaskjeiv og alt som stekes, som forandrer fasong, renner av plata. Det betyr at når et brett med kaker skal steke i ti minutter,må snus etter fem for å unngå søl i ovnen. Da  blir det med ett altfor mye jobb.
Dette gjorde at baksten min ikke ble helt fin i formen. De likner ikke akkurat på kjeks.
Tynne brødskiver kanskje????

(Til alle de med spiseforstyrrelse eller deres pårørende ,familie og venner, anbefaler jeg å titte på hjemmesiden til http://iks.no/, (Interessegruppen for kvinner med spiseforstyrrelse).
Selv om det på dette innlegget ser sånn ut, så får jeg masse hjelp der;)

Kurs jeg vil på; http://iks.no/det_store_/  )

Mord

Jeg vurderer å begå et mord.

Dette høres kanskje en "smule" grotesk ut, men for meg er det en nødvendighet som må til for å komme videre i livet.
Jeg skal drepe min bestevenn og verste fiende; spiseforstyrrelsen.

Etter å ha lest innledningen her noen ganger, kan jeg nok si at den var litt overdreven.
Man dreper ikke en spiseforstyrrelse. En spiseforstyrrelse er en sykdom, og når man skal kvitte seg med en sykdom, så blir man frisk. Det skjer imidlertid svært lite dreping underveis.

Desverre for meg og resten av flokken med denne type lidelse, så er det ikke bare å kaste seg på en antibiotikakur. Det innebærer en lang prosess med selvransaking, selvrealisering og noe så basisk som å "komme-i bunns-i ting".
Men på den andre siden, så finnes det hjelp der ute og det er relativt få som dør av en slik lidelse. Den er , med få unntak, ikke en akutt dødelig sykdom.

Problemet er hjernen.
Diktatoren som styrer kroppen,bevegelser, tanker...you name it.
Jeg sammenlikner av og til hjernen min med kommunisttoppen i Nord- Korea, Kim-Il-Sung, og kroppen min med landet.
Hjernen står for ordrene, som kroppen min for enhver pris må gjennomføre.
Straffen for ordrenekt er rastløshet,isolasjon,irritasjon og frustrasjon.
En type intern tortur.

Planen er å gjennomføre et statskupp, noe som krever hardt arbeid,planlegging, problemløsning, lagarbeid og tid.
Første steg på veien blir å å finne frem til det riktige laget.Her snakker vi om å finne gjengen som kan sakene sine, som kan spiseforstyrrelse og som jeg føler meg komfortabel med.

Å gjennomføre dette "statskuppet" kommer til å bli noe av det tøffeste ,både fysisk og psykisk, jeg kommer til å gjøre frem til dette stadiet i livet. Mye fordi det er en sykdom som har fulgt meg i over fjorten år. Og muligens i enda flere år enn det.
Den har- og er endel av hva jeg lar definere meg og det er jo en tragedie.

• Jeg, Hilde, definerer meg selv ut ifra hva slags forhold jeg har til mat og hva den gjør med kroppen min.

Faktisk kan jeg ikke huske et liv uten spiseforstyrrelsen, så hvordan skal jeg kunne kvitte meg med noe som er det eneste jeg kjenner til? Kvitte meg med "den" som i minst fjorten år har støttet meg gjennom "tykt" og "tynt", som har beskyttet meg mot smerte og som har trigget mine endorfiner. Men som i samme håndvending har trykket meg ned i søla og bygd en mur mellom meg og resten av verden. Det å bli frisk er skumlere enn å la være.Jeg kjenner ikke til noen identitet som er frisk.

Hva vil erstatte denne spiseforstyrrelsen? Vil jeg endre personlighet? Og om jeg gjør det, vil jeg like den nye meg? Liker jeg egentlig den gamle meg?



Det er snart et år siden jeg skrev inn til Kvinnekraft.
Tiltross for hva tittelen på bladet antyder, er det ikke et "rødstrømpe"-blad.
Dette er medlemsbladet til organisasjonen ; IKS.(Interessegruppen for kvinner med spiseforstyrrelse).
Jeg anbefaler deg å titte litt på siden deres på nett; iks.no.
Alle har et forhold til spiseforstyrrelse, enten du har det selv eller man kjenner noen med sykdommen.
De har og en side på facebook!!!!

Nytt slagord;Makt til folket. Ned med Ill-sint-sulten-Hilde.

(Ps; I den timen jeg har sittet å skrevet dette blogginnlegget, har jeg samtidig vurdert en tur på butikken og hva slags godt man kan få for trettifire kroner. Og om jeg heller burde brukt pengene på fornuftig mat).

Provokasjon

Sånn i tilfelle noen lurte, så er datoen i dag; 15.10.10.

Ikke 15.12.10.

Jeg er forvirret!!!!

Her sitter vi og opplever en av de største fedme-diskusjonene i media på lenge, men sjokoladen skal ut. Fantastisk!!! Fantastisk, hyklerisk og dobbeltmoralsk.