Mord

Jeg vurderer å begå et mord.

Dette høres kanskje en "smule" grotesk ut, men for meg er det en nødvendighet som må til for å komme videre i livet.
Jeg skal drepe min bestevenn og verste fiende; spiseforstyrrelsen.

Etter å ha lest innledningen her noen ganger, kan jeg nok si at den var litt overdreven.
Man dreper ikke en spiseforstyrrelse. En spiseforstyrrelse er en sykdom, og når man skal kvitte seg med en sykdom, så blir man frisk. Det skjer imidlertid svært lite dreping underveis.

Desverre for meg og resten av flokken med denne type lidelse, så er det ikke bare å kaste seg på en antibiotikakur. Det innebærer en lang prosess med selvransaking, selvrealisering og noe så basisk som å "komme-i bunns-i ting".
Men på den andre siden, så finnes det hjelp der ute og det er relativt få som dør av en slik lidelse. Den er , med få unntak, ikke en akutt dødelig sykdom.

Problemet er hjernen.
Diktatoren som styrer kroppen,bevegelser, tanker...you name it.
Jeg sammenlikner av og til hjernen min med kommunisttoppen i Nord- Korea, Kim-Il-Sung, og kroppen min med landet.
Hjernen står for ordrene, som kroppen min for enhver pris må gjennomføre.
Straffen for ordrenekt er rastløshet,isolasjon,irritasjon og frustrasjon.
En type intern tortur.

Planen er å gjennomføre et statskupp, noe som krever hardt arbeid,planlegging, problemløsning, lagarbeid og tid.
Første steg på veien blir å å finne frem til det riktige laget.Her snakker vi om å finne gjengen som kan sakene sine, som kan spiseforstyrrelse og som jeg føler meg komfortabel med.

Å gjennomføre dette "statskuppet" kommer til å bli noe av det tøffeste ,både fysisk og psykisk, jeg kommer til å gjøre frem til dette stadiet i livet. Mye fordi det er en sykdom som har fulgt meg i over fjorten år. Og muligens i enda flere år enn det.
Den har- og er endel av hva jeg lar definere meg og det er jo en tragedie.

• Jeg, Hilde, definerer meg selv ut ifra hva slags forhold jeg har til mat og hva den gjør med kroppen min.

Faktisk kan jeg ikke huske et liv uten spiseforstyrrelsen, så hvordan skal jeg kunne kvitte meg med noe som er det eneste jeg kjenner til? Kvitte meg med "den" som i minst fjorten år har støttet meg gjennom "tykt" og "tynt", som har beskyttet meg mot smerte og som har trigget mine endorfiner. Men som i samme håndvending har trykket meg ned i søla og bygd en mur mellom meg og resten av verden. Det å bli frisk er skumlere enn å la være.Jeg kjenner ikke til noen identitet som er frisk.

Hva vil erstatte denne spiseforstyrrelsen? Vil jeg endre personlighet? Og om jeg gjør det, vil jeg like den nye meg? Liker jeg egentlig den gamle meg?



Det er snart et år siden jeg skrev inn til Kvinnekraft.
Tiltross for hva tittelen på bladet antyder, er det ikke et "rødstrømpe"-blad.
Dette er medlemsbladet til organisasjonen ; IKS.(Interessegruppen for kvinner med spiseforstyrrelse).
Jeg anbefaler deg å titte litt på siden deres på nett; iks.no.
Alle har et forhold til spiseforstyrrelse, enten du har det selv eller man kjenner noen med sykdommen.
De har og en side på facebook!!!!

Nytt slagord;Makt til folket. Ned med Ill-sint-sulten-Hilde.

(Ps; I den timen jeg har sittet å skrevet dette blogginnlegget, har jeg samtidig vurdert en tur på butikken og hva slags godt man kan få for trettifire kroner. Og om jeg heller burde brukt pengene på fornuftig mat).