Maten holder på å ta kontroll over livet mitt igjen og jeg finner det fordømt frustrerende.
Ikke bare blir jeg ufordragelig irriterende å være sammen med, men jeg selv kunne godt tenke meg å tilbringe tiden med noen andre. I en annen kropp. Ikke med meg selv.
Jeg føler meg som et 3d-kart over Norge, med berg,daler og fossefall.( I en kort versjon.)
Når man er sliten,kan man alltids flykte fra sted og person for en periode,men en kan aldri flykte fra seg selv. Dette finner jeg en smule urettferdig og søker herved visum i en annen persons kropp,med min egen hjerne.
(Gjerne i en mannekropp bare for å oppleve hvordan en hverdag med penis ville fungert.)
Ja, for hvis man ser vekk fra enkelte tvangstanker om kropp,mat og noen andre smådetaljer, så er jeg generelt ganske fornøyd med den hjernen jeg har.
Uten den hadde jeg kanskje følt meg som en sånn oppblåsbar dokke stappet med mat og kaffe.
I lengden ville det blitt innmari slitsomt. Du vet,med motvind og greier,når munnen på død og liv skal stå på vidt gap. Og det må være veldig slitsomt med et sånt sjokkert uttrykk hele tiden.
Da foretrekker jeg heller meg selv. Stor mage men med,stort sett, lukket munn.
Konklusjonen kan jo være at jeg kanskje hadde savnet meg selv etter en stund. De sier jo at gresset aldri er grønnere på den andre siden og hvem vet. Kanskje de har rett?
Kanskje livet mitt er jævla perfekt men den bollete magen min hindrer utsikten og jeg faktisk ikke ser sannheten?
Man kan alltids håpe!
Ikke bare blir jeg ufordragelig irriterende å være sammen med, men jeg selv kunne godt tenke meg å tilbringe tiden med noen andre. I en annen kropp. Ikke med meg selv.
Jeg føler meg som et 3d-kart over Norge, med berg,daler og fossefall.( I en kort versjon.)
Når man er sliten,kan man alltids flykte fra sted og person for en periode,men en kan aldri flykte fra seg selv. Dette finner jeg en smule urettferdig og søker herved visum i en annen persons kropp,med min egen hjerne.
(Gjerne i en mannekropp bare for å oppleve hvordan en hverdag med penis ville fungert.)
Ja, for hvis man ser vekk fra enkelte tvangstanker om kropp,mat og noen andre smådetaljer, så er jeg generelt ganske fornøyd med den hjernen jeg har.
Uten den hadde jeg kanskje følt meg som en sånn oppblåsbar dokke stappet med mat og kaffe.
I lengden ville det blitt innmari slitsomt. Du vet,med motvind og greier,når munnen på død og liv skal stå på vidt gap. Og det må være veldig slitsomt med et sånt sjokkert uttrykk hele tiden.
Da foretrekker jeg heller meg selv. Stor mage men med,stort sett, lukket munn.
Konklusjonen kan jo være at jeg kanskje hadde savnet meg selv etter en stund. De sier jo at gresset aldri er grønnere på den andre siden og hvem vet. Kanskje de har rett?
Kanskje livet mitt er jævla perfekt men den bollete magen min hindrer utsikten og jeg faktisk ikke ser sannheten?
Man kan alltids håpe!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar